90% supersnill

og 10% plingplongpånnis. Biloxi oppfører seg jevnt over veldig bra, men når noe - feks en jogger som kommer "brått" på, eller pusekatten som har fulgt etter - først skjer, ja da er det MYE hest i den andre enden av grimetauet. Når han er litt sånn småfjasete kan han være litt klengete, men når han først tar av - og da snakker vi øvelser over marken og ben til alle kanter - flytter han seg heldigvis alltid unna. Og han blir ikke spesielt sterk eller skummel heller, for han holder liksom på med sitt en stund og så blåser han i nesen og kommer bort for å få litt trøst. Jeg korrigerer naturligvis, for han skal ikke ta av på den måten, men når han kommer bort og står rolig får han ros (og godbit om jeg har tilgjengelig). Idag tuslet han pent opp til torpet, mest fokusert på om det var noe spiselig å oppdrive, men så "møtte" vi en jogger og Biloxi gikk skikkelig i lufta. Holdt sikkert på i 1-2 minutter med pip, hvin, steiling og skikkelige byks. Men jeg kunne stå på ett og samme sted og vente til han roet seg, og det gjorde han heldigvis. Hele turen hjemover trente vi på å stoppe og ståååå, så fikk han massemasse ros og godbiter. Vel hjemme ble vi møtt av to gneldrende hunder som kom rett mot oss i hundreoghelvete, og da var det ingen tvil om at det hadde hjulpet å ha fokusen så fullstendig på å rooooe ned, for FlinkeLoxi prustet og trippet, men gikk pent ved min side selvom jeg hadde UTEstemme og slettes ikke var så betryggende mens jeg fortalte hundene hvor skapet sto.

Biloxi is 90% easier than the most placid old nag, and 10% explosive. Sometimes he's a bit "fresh" and playful and will crowd me a bit, hoping that I'm up for playing, but when he (over)reacts to something he always moves away from me so I don't feel in danger of flying hooves. Today we went for a walk and he was more occupied with finding some winter grass than anything else, but then a jogger appeared somewhat suddenly and scared him and he had the kind of show I could charge people to watch. However, he wasn't worse than that I could stand in one place and just wait him out. He comes over for some comfort, and instead of making a scene, I just praise him for calming down. We practiced stopping and standing politely by my side lots on our way home, and he became more calm and focussed. Which was good, as we were met by two dogs barking and running straight at us. Biloxi was all trumpety and on his toes, but remained by my side, even though I was telling the dogs off in a not too calming voice.