Nesten fredag 13. på torsdag 17...

Først sto jeg i en helt avsindig bilkø, og brukte over 2,5 time til stallen i sprengkulda. Så hadde Sioux og jeg en heller interessant tur i blåst og grufsevær. Inne i skogen braket og knaket det i trærne så det var som å være i en skrekkfilm. Sioux var kul og grei med det meste, men så var det en eller annen ekstra skummel lyd som gjorde at hun skvatt og tok noen (OK, ganske mange) byks, og løp et stykke før jeg fikk roet henne. Jeg var igrunn bra stolt av å ha greid å sitte på (ingen sal) og stoppe (ikke noe hodelag) og smilte for meg selv. Helt til jeg oppdaget at dekkenet var forsvunnet. No big deal, bortsett fra at jeg måtte av hesten for å plukke det opp. Og siden jeg ikke greier komme meg opp på henne barbak uten noe - høyt - å stå på var det bare å leie hele veien hjem. Ikke sååå langt, men det var bakglatt og kjipt for en tofoting som meg. Og jeg kunne formelig høre Sioux knise-humre der jeg tråkket ivei med dekken i den ene hånden og sånn passe travel hest i den andre. Vel, det var god mosjon og jeg ble skikkelig varm!

Tilbake på stallen greide så junior å herpe den fine varm Kingslandjakken min før vi tuslet ut på en liten tur. Han var så rolig og fin at det var en fryd. Stoppet for å titte på løsdrifthestene ved innkjørselen - trodde jeg - og stilte seg opp så fint at jeg ville knipse et bilde. Så jeg satt på kne, med en halv finger på leietauet, når en av løsdrifthestene kom løpende ut av hallen og Biloxi reagerte som en skikkelig tegneseriehest. Først rett opp i luften med digre øyne, luft i nesa og halen i været. Og så en dobbel salto med skru før han løp alt han kunne... Mens jeg satt igjen på rumpa og lurte på hva som egentlig skjedde. Fortet meg etter; ikke ved stallen, ikke ved paddocken. Ringte stalleier for å informere om at jeg hadde "mistet" minstehesten. Og for å spørre hvor mange åpne utganger det er på eiendommen. Heldigvis kom han joggende - fortsatt med luft i nesa og flagget heist bak - og lot seg greit fange. Men å gå forbi løsdriften igjen? Neitakk. Så vi ble stående der oppe og stirre på de skumle hestene i over 10 minutter. Da var jeg så kald at jeg anså miljøtreningen for over for idag og tok ham med meg inn. Der var jeg litt sløv og lot pusseposen hans stå igjen inne i boksen mens jeg kostet stallgangen. Var en sånn fin automatisk kostemaskin og jeg gliste for meg selv der jeg suste opp og ned stallgangen; ble så rent så. Eller? Neida, noe gikk galt og brått fordelte jeg høy, flis og annet skrot heller enn å samle det opp. Sukk. Og pusseposen? Den var helt fin. Men børstene måtte jeg lete lenge og vel etter.

Alt tok sin tid, og innen jeg var hjemme var det ikke store marginen til midnatt. Men når alt kommer til alt så gikk det ikke på langtnær så galt som det kunne gått! Og imorgen er en ny dag...

First I got stuck in gridlock, and spent over 2,5 hours in the car just to get to the yard. It was freezing cold and very windy, but I decided to hack out anyway. And off we went, Sioux and I. Being in the woods was like being in some horror movie, the trees made scary - loud - noises. But Sioux was fine with it. Until an extra spooky sound made her jump and buck a little (OK, quite a lot) and then run off for a distance before I could stop her. I was pretty proud of having managed to stay on (no saddle) and stop her (no bridle) and grinned inanely. Until I realised we'd lost our rug. No big deal as such, except that I had to dismount to pick it up. And once off, I haven't a chance to get back on without something - big - to stand on. And in the dark I couldn't find anything, so I ended up walking all the way back. Not as easy as it sounds, as it was pretty slippery and heavy going with the boots I had on. I could almost see Sioux smiling as I made my way with the rug over one arm and her striding along beside me.

Well, it was excellent exercise and I got warm through and through!

Back at the yard I hung my lovely warm jacket just so that Biloxi managed to get hold of it and rip the lining good and proper. Then we went out for a little walk, and he behaved impeccably. Happy and forward, but paying attention. We stopped, I thought he was looking at the horses that live out, and I crouched down to take a photo of him just barely holding onto his rope. Turns out Biloxi hadn't noticed the horses, so when one moves suddenly he behaved like a cartoon horse would. First he jumped straight up, snorting and with his tail to the sky, and then he did a double salchow (or something similarly fancy) and was off before I could even think about grabbing the rope. I followed him, and he wasn't by the stable entrance. And not by his paddock. So I called the yardowner to ask how many exits there were, but as I was getting worried he came trotting into view. Still snorting and tail held high, but easy to capture. He was very worried about going back to take a closer look at the "monster horses" living out, but we stood there - staring - for a while before the cold drove us in.

Back in I forgot Biloxis bag of brushes in his box and he thoroughly mauled them while I swept the floor. Oh, not using a normal brush, but a fancy automatic thingy. Pretty fun, and the floor looked amazing. Until something went wrong and it kind of spewed everything back out again. All in all, things took time, and by the time I was home it was close to midnight. But things didn't go nearly as wrong as they could have. And tomorrow is a new day!