På tur i dagslys

Det går likar når man kan se hoven for seg... Idag var Wibecke og Vladmira våre guider gjennom skogen. Og til tross for at Vladmira krydret turen - og særlig starten - med noen interessante øvelser over marken, og Sioux var *mye* kneløft og prusting, så ble det en finfin tur. Sioux fikk gått seg god og varm i kroppen, mens topplokket kjølte seg litt ned, og Wibecke holdt seg på til tross for at jeg på et tidspunkt var sikker på at jeg så henne nesten en halvmeter over salen når Vladmira *plutselig* bykset til. Vi er tøffe damer alle fire og lar oss ikke vippe (helt) av pinnen av noesomhelst. Jeg har ridd litt på treningsveiene her før, og er kjempeglad for å fortsatt ha superdupre turmuligheter. Men nå med enda flere preparerte veier hvor det kan traves og galopperes omtrent året rundt. På vei hjemover møtte vi en fotograf vi kjenner fra før - og vips lå det fotobevis i innboksen på kveldingen - så tusen takk til Yvonne som lå på lur for å ta bilde av en av de knallfine fortfortpånnisene sine og foreviget oss i samme slengen.

Things go better when you can see where you're going... Wibecke and Vladmira were our guides today. And despite Vladmira spicing things up with some interesting airs above ground, and Sioux at times being all about the snorting and the hackney-walk, we had a fab hack. Sioux got properly warmed up, and Wibecke managed to stay on despite an impressive amount of air between her and the saddle at times. I've ridden in the area before, and am very happy to still have great hacking opportunities. And now with even more lanes for trotting and cantering as the area is purpose built for training racehorses all year. On our way home we met a photographer we know - and picture proof appeared in the inbox - so thanks ever so much to Yvonne who snapped us even though she was waiting for her own horses to come along.