Wibecke og jeg rider veldig gjerne på tur sammen, og Sioux og Monroe går fint sammen, men bortsett fra at begge er (usedvanlig vakre og vidunderlige) flekkete hester så har de ikke så mye til felles. Eller, egentlig har de det, men aldri samtidig. Om den ene er tittete og skvetten, ja da er den andre kul og avbalansert. Idag var Sioux "lokomotivhest"; dvs det eneste hun tenker er fremfremfrem, og Monroe var "radiobilhest"; dvs han var ikke stresset men tittete og skvetten. Og når han skvetter så hopper han litt til side, og inn i Sioux. Som bryr seg filla om at noen hundre kilo Tinker dytter henne en halv meter til siden. Hun bare jogger videre, helt uanfektet (mens jeg pakker bort kameraet). Det eneste hun også tok seg bryet med å stille parabolene inn på var en liten flokk rådyr som sto tett på veien vi red. Nydelige var de, håper de alle overlever nå som vinteren er på hell og det dukker fram mer mat igjen.
Wibecke and I enjoy hacking out together, and Sioux and Monroe are turning into a strange, but good, team. Other than that they're both (wondreful and gorgeous) pintos, they haven't got a whole lot in common. Or, perhaps they do, but just never at the same time. If one is a bit spooky one day, the other is cool as a cucumber. Today Sioux was a bit of a "locomotive"; only thinking forward at all times, and Monroe was a "bumper car"; not stressed but easily spooked. And when he spooks he jumps a little, bumping into Sioux. The bumping bothers her no more than her stressing bothers him, and she jogs on perfectly unaffected (while I save the camera). The only time he spooked and she could be bothered to take a closer look was when we passed a small herd of deer close to the road. Lovely, and I hope they all survive the rest of the winter now spring is close and the food sources are reappearing under the snow.
No comments:
Post a Comment