Hestepåsitting part deux

Jeg var nesten like spent i dag som jeg var sist. Det kunne jo hende at Sioux var så grei fordi hun ikke forventet at jeg mente det når jeg spurte om å få sitte på. Kanskje var det hele en "misforståelse" hun var klar for å rette opp? I tillegg var jeg spent på om hun ville bevege seg bedre fra starten av, eller om hun faktisk er akkurat så stutt og ujevn i ganglaget før hun har gått seg til. Vel. Sioux er høflig og grei. Men ikke så høflig at hun lar meg holde på som i dag uten å si "glem det" om hun ikke synes det er greit nok å drasse på meg. Jeg klønet nemmelig såpass at jeg var halvveis på, og måtte hoppe av igjen en gang. Jeg tar på meg hele skylden selv om "noen" var mer enn medskyldig. Uansett. Jeg måtte be Sioux stille opp igjen, og det gjorde hun uten å mukke. Litt sukking over hvor dum jeg (og menneskeheten generelt) er takler jeg fint. Og vel ombord kan jeg konstatere at Santee nå var helt kul, ikke stresset Sioux så mye, og hun dermed beveget seg helt OK helt fra start. Hurra!

I was almost as excited today as I was last time. It could be that Sioux didn't quite believe that I really meant it when I asked to ride, and that she was taken by surprise. If so, she would no doubt make the same mistake twice. Also, I wondered whether she would move smoother from the get go, or be just as stiff and uncomfortable this time. She is a well mannered horse, but we got off to such a clumsy start she would have had no problem turning me down. Though not my own fault entirely, I am happy to take the blame as I ended up having to hastily dismount on my first, unsuccessful, attempt. However, she was quite happy to stand again (though I'm sure she was rolling her eyes and sighing) and let me mount properly. Once on board I was happy to confirm that without Santee stressing her she moved fine from the first steps. Yay!