Feriekoloni for Flekkulf

Turen til Stall Becky i Vestfold gikk veldig greit, og før vi svingte av fra veien kjente Sioux seg igjen og vrinsket. Lastet av, og siden Sioux følte seg hjemme og trygg var Santee også rolig. Leide ned til en ledig paddock, samme som Sioux og Biloxi pleide stå i, og der vrinsket Staro Showbiz velkommen og Sioux knegget til svar og ble ikke høy i halen for gutta på beitet ved siden av kom galopperende for å si hei. Etter bare noen minutter tok jeg ut Santee, og sammen med de tre andre åringshingstene han skal gå med leide vi til beitet. De ble sluppet der Biloxi og Sioux gikk sommeren for to år siden, så det var litt lenger å gå enn forventet. Santee var stresset og ropte nesten sammenhengende på mamma med desperasjon i røsten. Og hun svarte, nesten like desperat. Det stakk i både øre og hjerte. Men vel framme leide vi gutta inn på beitet og slapp. Alle løp, men siden de andre tre ikke hadde noe mammahest de savnet akutt, og kjente hverandre fra før, var de raskt mer opptatt av mat mens Santee prøvde å finne en vei ut og tilbake til mamma. Heldigvis har han fortsatt respekt for gjerder (jeg må innrømme at jeg ble litt nervøs når jeg så hvor gira han var), og etter en stund gikk det lenger mellom svarene fra Sioux. Santee fortsatte å vrinske, men tok seg noen munnfuller med gress innimellom og roet seg nok til at det kjentes trygt å forlate ham og de andre gutta i ferieparadis.

The trip to Stall Becky went very well, and even before we turned off the road Sioux realised where we were and neighed. We unloaded, and as Sioux felt safe on familiar ground they were both calm. Led her to the paddock where she and Biloxi used to be turned out, and Staro Showbiz welcomed her with a loud whinney to which Sioux replied. She didn't get "high of tail" until the horses in the big field came cantering over to say hi. After a few minutes I fetched Santee out and we walked the colts to their field. It was a different one to what I thought, with a longer walk, so I got a bit winded by a very stressed Santee who constantly neighed desperately for his mum. She kept replying, and it stabbed my ears and heart both. Once at the field we let the guys run. The other three know each other and were soon distracted by the food, while Santee kept screaming for mum and searching for a way out. Thankfully he didn't try to break out, and after a while Sioux's replies were less frequent, and he took the time to grab a few mouthfuls of grass between his neighs, calm enough that it felt safe to leave him and the boys.