Etter turen med Sioux valgte jeg en annen rute for Biloxi. Vi lekte oss gjennom skogen, hvor han fulgte meg som en skygge. Så jeg ble litt overmodig og lot ham gå løs mesteparten av veien. Sååå flink! Helt til vi begge reagerte på en lyd litt bak oss, og snudde. Brått var han et stykke foran meg. I oppoverbakke. Laaang oppoverbakke. Så når han begynte å tusle den andre veien var det tungt å ta ham igjen. Eller, rettere sagt, det var tungt å forsøke å ta ham igjen. For naturligvis stoppet han ikke og ventet, men gikk såvidt noen meter foran meg. Pent og rolig. Så da forsøkte jeg meg på et "rykk" og giret opp til jogging. Og han gjorde det samme. Ikke pokker om jeg greier å holde følge med en lagom sprek 4-år gammel hest i oppoverbakke og ulendt terreng. Hadde jeg ikke vært så anpusten så hadde jeg nok bannet når han i toppen av bakken tok to glade bukk og forsvant ut på gressengen med høy haleføring. Heldigvis fortsatte han ikke tilbake til stallen. Jeg kan jo late som om det var meg han ventet på, men du skal ikke se bort i fra at gresset fristet mest. Uansett, det som kunne blitt drama ble bare en litt flau og slitsom lærepenge for meg. Ja, han er veldig lydig og flink. Nei, han er ikke en hund!
After my hack with Sioux I chose another route with Biloxi. We had so much fun in the woods, with him following me like a shadow. I became very confident and let him loose for most of the way. And he was ever so good! Until we both stopped and turned at a sound behind us. Suddenly he was a little ahead of me. Uphill. We'd been going downhill for a long time. So when he started walking it was heavy going just to keep up, never mind catching up with him. And of course he didn't stop for me, he just kept walking a few feet a head. Calm and relaxed. Until I tried jogging past him, at which time he gamely started to trot, leaving me winded and unable to advance past him. I would have sworn if I had the breath when he did two joyful little bucks and squeals, before disappearing off towards the clearing and the yard. Thankfully he stopped at the clearing, and though I could pretend that he waited for me, I'm pretty sure the grass had a lot more to do with it. Either way, what could have been a bit of a drama was just an embarrassing and tiring lesson for me. Yes, he's very obedient. No, he's not a dog!
1 comment:
*ler litt*
Høres ut som noe noen og enhver av oss kunne funnet på ;-) (hva, kommer du ikke lenger ... wooops)
~Guro
Ps: lenge siden jeg har vært innom tror jeg, her var det sannelig nytt design, og siden jeg er en surpomp syns jeg det var lettere å lese på den gamle, men denne var penere å se på :)
Post a Comment