Tilbake på stallen var det ett stykk særdeles ulykkelig pinto som ventet. Han var sååå ensom og frustrert. Ikke dryppsvett, men varm. Og ekstremt fornøyd når jeg puttet på ham grime og han fikk bli med ut på en liten tusletur også. Når vi nærmet oss stallen igjen var det storebror som hadde rene oppvisningen i paddocken, med høy haleføring og noen bukkesprang ut av en annen verden. Raringene er alltid fornøyde med å få være med ut og utforske verden, mens det å stå igjen bare er gru-hu-husomt! Så det skal vi trene mer på fremover!
Back at the yard a rather unhappy pinto was waiting. He was sooo lonely and frustrated. Not sweating, but warm. And extremely happy when I put his halter on and he got to go for a short walk too. When we neared the paddock Biloxi put up a proper show, running, bucking and squealing to show his frustration with being left out. They're normally very easy to handle when I take them out alone, but being left behind is the worst thing ever! So we'll be doing more of this!
No comments:
Post a Comment