Glade gutter

Ledig bane. Perfekt underlag. Spreke hester. Hurra! Gutta fikk virkelig blåst av seg, og før vi ga oss for dagen klatret jeg opp på en krakk og ba dem stille opp. Det blir alltid litt kluss når begge to skal ha oppmerksomhet, men jeg fikk opptur av hvor positiv Biloxi var til oppgaven. Kanskje var det fordi han var helt fri for utstyr, og dermed var ganske sikker på at jeg ikke kom til å sette meg på, men jeg tror faktisk ikke det. Heller at han "glemte seg" og oppført seg helt som han pleide før; det vil si at han stilte seg opp helt perfekt, og faktisk sto bom stille, også når jeg la benet over ryggen på ham. Først fra en side, og så den andre. Null halesvusjing, hoderisting eller tegn på irritasjon eller ubehag. Hurra!

The boys had a ball and really got to let off steam together. And before going back down to the stable I climbed onto the mounting block and asked them to come over. There's always a bit of chaos when they're both there, but Biloxi was so much more himself that it had me grinning. Perhaps it was because he was completely free of tack, and realised I wouldn't be climbing on "for real", but I don't think so. Rather, I think he was so relaxed he forgot to worry, and behaved like he used to. Standing perfectly still, even when I put my leg over his back. First from one side, then the other. No swishing tail, shaking head or other sign of irritation or discomfort. Yay!