Saddle up!

I dag valgte jeg å sadle på begge gutta. Det er ikke noe problem for noen av dem, men Santee har faktisk aldri hatt hengende stigbøyler på. Ei heller travet med sadelen på ryggen, kom jeg på etterhvert. Så når vi travet med hengende bøyler og de danset rundt fikk vi noen feiende flotte bukkesprang før han roet seg - lett oppgitt men ikke redd - og jogget rundt som om det var den største selvfølge. Biloxi var naturligvis kul med "alt".  Foruten å stille opp nær oksene. Da mistet jeg fokus gitt...
Han har tatt mange skritt tilbake når det gjelder å ha noen på ryggen, men jeg håper og tror at det sitter i hodet hans, så planen nå er å holde på slik jeg pleide. Lene meg, henge over, slenge benet opp på ryggen og klø med det, sitte på og gå av igjen. Og det hver eneste dag. I dag har Ingrid og jeg hengt litt i hver stigbøyle slik at han har hatt "vekt" i salen, og jeg har fått ham til å stille opp pent ved ymse forhøyninger jeg har klatret opp på. Han reagerer fortsatt overraskende irrasjonelt, men er mindre sint og bekymret, så jeg føler meg mer og mer trygg på at det ikke er fysisk ubehag han opplever. Uansett skal jeg gjøre dette, i ymse variasjoner, en stund fremover før jeg ber om noe mer.

I chose to saddle both horses today. Both are relaxed about it, but I realised Santee had only ever walked with the saddle on, never trotted. Nor had he had the stirrups hanging down. So he showed off a few impressive bucks before calming down, a bit confused, but not scared, and trotting around as if it was an everyday occurrence. Biloxi didn't give the saddle a second thought, but the bulls were another matter...
He's taken several steps back with regards to having someone mount him, but I hope and think it's in his head, so I plan to do what I used to. Lean on, hang across, scratch his back with my foot, sit on him, mount and dismount, every day, until he realises it's no biggie. Ingrid was helping out today, and we put weight in a stirrup each for him to walk around with, and I had him stop and stand next to every little thing I could climb. Heaping on praise when he was calm, and just ignoring it when he was irrationally stressed. I'm not asking for much, and he is already less worried than he was just yesterday.