Spreketee

Santee giret seg opp av å være igjen alene i paddocken, og hadde litt sånn "nerver utenpå" stress som han fikk blåse av seg - alene - på banen. Etter at han hadde løpt av seg det verste satt jeg på grimetau og trente litt lydighet før vi tuslet ned igjen. Da møtte vi en presenning - bokstavlig talt - på vift, og jeg var mektig stolt over hest som reagerte med store øyne, stram overlinje og ellers ikke noe tull. Så da ble han belønnet med en bitteliten gressepause...

Santee was miffed about being left behind, and had a bit of "nerves on the outside"-type stress that I let him run off on his own. After a little while I put his lead rope on and we worked on softness and attentiveness before going back down to the stable. When we met a wayward piece of tarp I was very proud when he reacted with big eyes, a tight outline and - nothing else! So I rewarded him with a little grazing.