Jeg skryter voldsomt av hvor stas det er å kunne kose seg i skogen på Sollihøgda, men har rent av glemt å skryte av den kjempefine turkameraten min. Santee er så ukomplisert, snill og grei som det går an. Innimellom møter vi noe skremmelt, men da bruker vi bare litt mer tid, og så er det løst. Han koser seg minst like mye som meg, og det er ikke bare på grunn av gressepausene.
I keep bragging about the lovely lanes and paths, and forget to give my delightful companion props. Santee is so uncomplicated, gentle and nice as can be. When we, occasionally, meet something scary, we just take our time and solve the problem. He enjoys it as much as I do, and that's not just because of all the grass.
No comments:
Post a Comment