Medisin med det samme

Idag var jeg så sen at jeg fikk se kveldsmedisineringen for første gang. Og jammen var det interessant å se hvor vrang og vanskelig Biloxi er der han motsetter seg Jannicke. Som dere ser er han faktisk så vill og gal at hun må ha på grime! Og holde i den!
Faktisk er det ingen tvil om at han haaater medisinen. Men han tripper likefullt ut i stallgangen med toppede ører, og løfter ikke en fot under hele prosedyren. Det tar tid å tømme kanylen, men alt han gjør er først å knipe leppene sammen, så å vri litt på hodet. Etter at medisinen er gitt står han pent stille mens hun tørker ham rundt munnen. Så tusler han pent inn i boksen igjen. Like blid. Kjenner jeg blir stolt av ham jeg!
(En stor takk til Jannicke, det er ikke sååå gøy å ha ansvar for å medisinere med nøyaktig 12 timers mellomrom 9 dager i strekk. Særlig ikke når det er et stykke til stallen. Men klager hun? Neida, like blid som Biloxi!)

I was so late that I got to see Biloxi get his evening medications for the first time. And boy was it interesting to see how difficult he is when he fights Jannicke. As you can all se he behaved so terribly that she had to put a headcollar on! And even hold onto it!
Seriously. There's no doubt he hates the medicine. But even so he happily steps out of the box, and doesn't move a foot during the whole procedure. Emptying the syringe takes some time, but all he does to resist it is first pinch his mouth shut, and then turn his head to the side once or twice. After it's done he stands still while she wipes his mouth, and then he goes back into the box, just as happy as ever. He makes me proud!
(A great big thank you to Jannicke, who's in charge of giving him his meds at 12 hour intervals 9 days in a row. And she lives a bit of a walk away from the stud. But does she complain? No way, she's just as cheerful as Biloxi!)