Våt nok nå!

Da jeg kom til stallen sto en våt og kald ung herre og ropte på meg ved porten. Han var ytterst fornøyd når jeg returnerte med grime og tau så han fikk være med inn under tak. Og vi fikk etpar pussige blikk på vei tilbake til stallen. Kanskje fordi jeg gikk med paraply og Biloxi fornøyd stakk hodet innunder? I stallen la jeg på ulldekkenet som igår, og Biloxi gumlet på høy mens han tørket. Noe senere hadde vi besøk som var helt enig med meg at han er flink som ikke piller av seg dekkenet selv om det ligger løst over ryggen. Da vi passerte ham igjen var dekkenet borte. Ja, ja, tenkte jeg. Dumt av meg å skryte. Helt til vi oppdaget at dekkenet slettes ikke lå inne hos Biloxi. Det var naboen, Sherlock, som hadde rappet det. Gjennoms sprinklene og inn til seg...

When I arrived a wet and cold colt called out to me from the gate. And he was very pleased when I returned with a halter and rope. We got a few looks on our way back. Perhaps because I was carrying my umbrella, and Biloxi quite happily stuck his head in with me? Back in the box I put the wool rug on like I did yesterday, and Biloxi ate hay and dried off. A bit later I bragged about him leaving the rug on despite no fastenings to some visitors, and they agreed that he was very good. But when we passed him again just half an hour later the rug was gone. Surprisingly, it wasn't in his box, but with the horse next door...