Sioux er ikke særlig keen på å få på seg sal og hodelag. Men ut på tur? Det vil hun gjerne. Så da klarer vi oss med grime og godt humør! I dag var vi på jakt etter "tyggeleke" til Biloxi, så halvveis tilbake fra turen hoppet jeg av for å se nærmere på en stor grein. Lat som jeg er leide jeg Sioux bort til en stor stein, og det er utrolig hyggelig å se hvor samarbeidsvillig og grei hun er. Jeg bare klatrer opp, så kommer hun bort og "henter" meg ved å stille seg tett inntil og stå bom stille til jeg er ombord. Glad jeg hadde godbit i lomma som hun kunne få!Sioux isn't particularly keen on being saddled up, but she is very happy for us to go on a hack together. So we make do with the headcollar, lead rope and a positive attitude. We went hunting for a big branch or other for Biloxi to use as a "chew toy", and when I thought I found one I hopped off. No luck there, and lazy as I am I walked over to a big rock and climbed on. And was well chuffed when Sioux just ambled over and positioned herself right next to me so I could climb on. Glad I had a snack in my pocket so I could spoil her a little as a thank you!
2 comments:
Når jeg ser disse bildene som du tar fra ryggen, og ikke minst filmene, så husker jeg så godt at jeg har ennå en favoritt ting å se frem til når "dette" er over. Riktignok vil nakken forran meg være mørke mørke brun, men ørene vil stå like rett frem som på Sioux. :)
Jepp Klara. Det er ikke fargen det kommer an på, men det at man føler seg så trygg og "hjemme" når man sitter der, og at ørene peker fram fordi hesten også koser seg!
Post a Comment