Pumpet full av fancy Starbucks-koffein kjørte jeg tilbake til Vestfold etter endt arbeidsdag. Der ventet to blide hester på meg, og det var ikke fritt for at jeg lurte på om det ble enda en "ulv, ulv"-situasjon. Sioux var så avslappet og blid som bare det. Og når vi serverte kveldsmat var mulen i krybben og stemningen god. Elin (stalleier) og jeg ble stående og prate litt. Og da ser jeg at Sioux slutter å tygge, omtrent midt i en gulrot. "Nå skjer det" sier jeg til Elin, og går bort til boksen for å sjekke. Ganske riktig, Sioux er varm og svetter opp foran øynene på meg. Jochen og Fru Mor får begge SMS. Sioux begynner å vandre i boksen. Legger seg ned. Reiser seg opp. Legger seg ned igjen. Sånn holder hun på lenge. Dette er helt normal adferd, men hun er så tung og stiv at hun deiser i bakken og virker fryktelig ukomfortabel. Hun presser og stønner og jeg ser for meg en tung og vanskelig fødsel. Men så går vannet, og hun virker mer tilpass. Nesten umiddelbart kommer to høver til syne. Hvite høver. Sioux får rier, og den ene hoven glir lett ut, mens den andre ikke flytter på seg. En liten rosa og sort mule dukker opp. Men ingenting skjer. Sioux reiser seg opp, snur seg og legger seg ned igjen. Jeg vasker hender og armer, mens Fru Mor ringer Jochen, og spør om det er OK at jeg hjelper til litt, eller om vi skal vente på ham. Han gir klarsignal, og jeg tar tak om hoven som sitter fast og lirker den ut. Føllet er fortsatt i fosterhinnen og det er glatt og vanskelig å få tak, men det går. Brått er begge bena like langt ute, og hodet følger raskt etter. Elin har også vasket seg, og kommer inn og tar i et tak, så venter vi på at Sioux får rier og hjelper til så skulderpartiet også kommer ut. Enda en ri, og føllet er nesten helt ute. Vi snakker rolig til Sioux og Elin går fram og lar henne snuse på hender og beroliger henne så hun blir liggende og føllet kan få blod og alle viktige immunstoffer gjennom navelstrengen. Fosterhinnen har åpnet seg, jeg hjelper føllet med å få ut vann av neseboret, og det begynner å puste. Stort bliss, hvite framben og helt klart flekker på kroppen. "Velkommen Santee Sioux"!
Siden det er vått ser føllet nesten helt sort ut, men jeg antar at det er brunt, og etter bare noen "tørk" med et håndkle (det var kalt på utsiden gitt) ser jeg at jeg har rett. Jeg tar meg en titt under halen, og kan fortelle at det er en ung herremann. Pinto hingst, helt som bestilt! Og han er en livlig krabat som slettes ikke har tenkt å ligge rolig så mye lenger. Sioux begynner også å bli voldsomt nysgjerrig på hva jeg holder på med, og det har gått fem minutter, så når hun prøver å reise seg forhindrer vi henne ikke. Vi bare nyter synet av mor og sønn som møtes for første gang.
Som med Biloxi går Sioux rett inn i supermammamodus, med MYE lyd. Det humres, hun piper, knegger og lager mammaberummelyder jeg ikke har hørt siden Biloxi var føll. Santee er fortsatt våt, og hun setter igang med slikking og tørking.
Jochen dukker opp og tar en rask titt på Santee og Sioux; alt ser bra ut. Navelstumpen desinfiseres for første gang (dette gjøres ytterligere to ganger i løpet av kvelden/natten), og vi knyter opp navelstreng osv bak på Sioux slik at hun ikke tråkker i den og trekker ut etterbyrden før den er klar. Så lar vi dem litt i fred mens vi skåler i champagne (!). Jochen reiser, etterbyrden kommer ut - lett som en plett, og hel og fin - og Santee får dreis på bena. Han suger litt, tarmbeken kommer uten behov for Klyx eller annen hjelp. Jeg bruker litt tid på å hjelpe til så han drikker skikkelig, så er det natta for oss alle. Det vil si, jeg ligger og ser på det lille firbente mirakelet på overvåkningsskjermen i enda en time eller to... og jeg sover ikke akkurat lenge eller dypt. Og for de som lurer, Jochen bommet med omtrent ett minutt. Veterinæren sin det!
a translation is forthcoming
No comments:
Post a Comment