
Idag virket Biloxi veldig annerledes enn han har vært de andre dagene. Kom ikke løpende når han så meg, og når jeg kom bort så virket han nesten litt irritabel. Så da hilste jeg bare kort og lot ham være i fred. Observerte ham en stund og ble overbevist om at han ikke var irritert på meg, men på insektene. De var såpass ille at Sioux innimellom begynte å gå mens han drakk, bare så han skulle flytte seg og hun kunne sparke seg under magen.
Vel, jeg klødde litt på en svært fornøyd Sioux, og da var det som om det gikk et lys opp for Biloxi. Og det er klart at han husket at menneske = den ultimate kløpinne. Så han kom blid bort og stilte seg opp for "behandling". Jeg var naturligvis ikke vond å be, og han roet seg masse på kort tid. Han er bittelitt bøs, så selvom han er så liten at jeg egentlig føler for å tillate alt, så er jeg streng med fekting av ben, og at han ikke får lov til å gå meg ned eller lene seg på meg. Når jeg står er han veldig flink, når jeg setter meg på huk blir han bittelitt mer pågående. Men har enda til gode å være ubehagelig. Bare ivrig og glad.
Biloxi seemed very different today. Normally he comes running, with MLP tagging along, when I call, but today he seemed not just shy but irritable. Said a quick hello, before I withdrew and observed them. Seemed as if the insects were very annoying, and Sioux even walked away while Biloxi was drinking so she could kick her stomach on two occations.
Anyway, I walked over and scratched a very pleased pinto, and I could almost see Biloxi putting two and two together and coming up with "my personal scratch slave" before moving in to take Sioux' place. He's a little pushy, but I try to be consistent and not let him even though he's only little (in size and age) and so so cute. He's getting the hang of it when I'm standing, but when I kneel down he gets a little enthusiastic.