Oppvåkning

Det tok tid - godt over en halvtime - fra Biloxi var ferdig på operasjonsbordet til han viste livstegn utover å puste. Ekkelt var det! Så var det ganske fælt å se hvordan han slet for å komme seg på bena og hvor uttafor han var. Men når han først var oppe og sto ble han ganske raskt "piggere" og det var et ganske spesielt øyeblikk når han hørte stemmen min, snudde seg, så "vinduet" og stakk hele mulen inn som for å si hei. Skjønningen! Etter enda en halvtime var han våken nok til å bli leid ned til boksen sin. Han var fortsatt ikke helt seg selv, og fikk bare være i fred og ro noen timer. På kveldingen blir det endelig litt mat, og det regner jeg med at han blir veldig fornøyd med! Kjempespent på å se ham imorgen, om han ikke har feber eller for mye smerter så kan vi reise hjem *yay*

It took time - well over half an hour - from when Biloxi was done on the operating table to when he showed signs of life other than breathing. Disconcerting! And seeing him struggle to get up was pretty terrible. But once up he seemed to get his bearings pretty rapidly. And we had a bit of a "special moment" when he heard my voice, turned towards the little window and put his muzzle to the glass as if to say hello. Sweetie! After another thirty minutes he was awake enough to be led down to his box where he could rest up until dinner late this evening. I bet he'll be happy to get some food. And I can't wait to see him in the morning. Hopefully he can go home in the afternoon *yay*