Blåtime-mosjon

Biloxi får lov til å riktig strekke på bena på banen, mens Flekkulf må tusle pent sammen med meg. Men begge gutta får i hvert fall lov til å mosjonere, og det er da noe! Biloxi er veldig sosial og leken, og det er ingen tvil om at han savner å leke med lillebror. Men det er INGENTING mot den frustrasjonen Flekkulf opplever. Han er bare så dønn lei av å være alenehest. Til å være seg er han ganske pyton å håndtere, men siden det i grunnen bare betyr at han oppfører seg som de fleste andre unghester på en halvdårlig dag så går det fortsatt greit å leie på små tusleturer. Og han blir bare flinkere og flinkere til å stå pent mens jeg steller såret hans.

Biloxi got to stretch his legs properly, while Santee only gets to go for little walks with me. But at least they both get some exercise. Biloxi is very playful, and there's no doubt he's missing his little brother. But that's nothing on how much Santee misses hanging out with him. For him he's absolutely terrible at the moment, but as that just means he behaves like any normal youngster on a bad-ish day he is still easy to handle. And he's getting better and better at standing still while I see to his injured leg.