Tur, med uventet selskap

I dag tenkte jeg at både Biloxi og jeg skulle få kjørt oss litt med en skikkelig tur i skogen. Og jammen fikk vi det! Biloxi oppførte seg flott helt til vi kom inn i skogen. Da måtte jeg minne ham på at han ikke kunne gå rett i ryggen på meg på den smale stien, og siden det var mye snø og oppoverbakke klarte jeg ikke å gå så fort. Etter to-tre påminnelser gikk han pent, helt til han brått "satt" i ryggen på meg igjen. Irritert snudde jeg meg for å irettesette ham, bare for å se at vi hadde selskap. Bare 2 hestelengder eller så bak Biloxi gikk en ungelg! Ikke rart han var "litt" travel. Det mest fornuftige var å gå på, så da gjorde jeg det, til jeg hadde blodsmak i munnen! Biloxi gikk tett-tett-tett, men prøvde heligvis ikke å presse seg forbi. Og det gjorde heller ikke elgen. Etter det som kjentes som en evighet for slitne ben i tung snø merket jeg at Biloxi slappet av litt, og når jeg snudde meg og sjekket hadde elgen vandret ut i skogen igjen. Puh! Når vi endelig kom opp på toppen av den lange bakken stoppet jeg og roste Biloxi masse, så gikk vi videre gjennom skogen og ut på jordet. Der ville Biloxi gjerne rulle, og det fikk han. Han ble såpass ivrig at jeg bare måtte slippe leietauet, så jeg ble enda litt gladere og stoltere når han, etter noen byks i dypsnøen, kom bort til meg igjen sånn at vi kunne gå hjem sammen...

I thought we'd both get some proper exercise today with a walk in the snowy woods. And did we ever! Biloxi behaved impeccably until we entered the woods and had to walk a narrow lane. I wanted to walk at my own, rather slow, pace on path that led up and through the snow, and had to remind him to keep his distance several times. He adjusted well, but was suddenly so close I turned to correct him. Only to see we had company. A young moose was following our trail, just two horse lengths or so behind Biloxi. No wonder he was a bit stressed. It made more sense to keep walking than to try to scare the moose off, so I did just that. Uphill, in the snow, with Biloxi breathing down my neck. Thankfully he didn't try to push past me. Nor did the moose. After what seemed like an eternity for tired legs I could feel Biloxi relax a little, and turned to see that the moose had left our little trail and gone into the woods. Phew! When we finally reached the top of the hill, I stopped to get my breath back and praise Biloxi before making our way through the forest and to the big field on the way home. Biloxi wanted to have a roll, and I let him, not thinking that I might loose the lead rope, and him, altogether. This I did, and I cannot tell you how proud I was when he was done romping in the deep snow, and came to me so we could walk back home together...