Beste turkameratloxi

Noen ganger får man så tydelige påminnelser på hvorfor man holder på med hest. Små glimt av det magiske samarbeidet, tilhørigheten og kommunikasjonen. I dag fikk jeg en så solid dose at jeg kan leve på det lenge, lenge...
Biloxi og jeg tuslet ut på tur. Vi var på vei over den lange, smale "broen" over elv og gjørme på vei inn i skogen når det viste seg at den var grundig i stykker. Før jeg rakk å tenke at vi burde snu - og vurdere hvordan i all verden vi skulle få det til - så jeg at Bilxoi hadde andre planer. Så sammen hoppet vi framover så langt vi kunne. Han lengre enn jeg (sprangbetont stamme og fire ben!), først på broen såvidt før han hoppet over på fast grunn. Jeg på en stubbe eller noe, så jeg ikke sank så dypt før jeg hoppet videre. Broen er enda mer herpa, men det ble med heftig gjørmesprut på meg, og et bittelite sår på den ene pipa på ham. Flinkeloxi!
Men dette var bare en "praktisk" del, det var resten av turen hvor Verdens Beste Loxi virkelig fikk skinne. For etter litt bratt nakke og prusting roet han seg helt, og vi var helt i sync resten av skogsturen vår. Han var så våken og vár for mine signaler at jeg knapt holdt i tauet, og for det meste holdt det med verbale signaler. Og bortsett fra at jeg kjenner det på kondisen når det blir mye oppoverbakke storkoste vi oss virkelig, begge to, der vi lekte stifinnere i granskogen litt ekstra lenge før vi rotet oss tilbake til jordet og veien hjemover. Da var han riktig fornøyd og godsliten. Mens jeg var så "høy" på opplevelsen at det var futt nok igjen til en tur med lillebror også...

Sometimes we get reminders why we are "horse mad". Little flashes of the magic that sometimes occurs between us and our four legged friends. Today I got a dose so large it'll keep me going for a long, long time...
Biloxi and I set out for a little hike. As we were crossing the long, narrow "bridge" that covers the riverbed and mud on the way into the woods it turned out to be broken. Before I had time to figure out how in h*ll we could get back, I realised that Biloxi had other plans. So together we jumped forwards, as far as we could. Him somewhat longer than I (he is bred to jump, and has four legs!), me using a stepping stone of sorts, him landing on the bridge, but breaking it, and jumping on until he reached firm ground. Where all I could find was a small scratch on a hindleg for him, and a lot of splashed mud for me. But we made it across!
But this was just problem solving. The rest of the hike provided the magic. It took him a minute or two to relax, but on from that he was so chilled, happy and alert to my every ask that it felt absolutely amazing. All the uphill walking takes it out of me, but we improvised, cutting through the woods and creating our own little paths, having so much fun until we reached the field that leads home. We were both tired and content, but I was on such a high!