Flink Utpåturulf

Etter opptur-tur med storebror var jeg kanskje litt dum som valgte å ta med meg Santee, helt alene. Separasjonsangst og fjasetendenser i en og samme pakke kan bli "litt" i meste laget. Men, neida, han var så fin og tilstede på tur opp til jordet at jeg fant ut at vi like godt kunne gå litt "offroad" vi også, og han var knallkul der han - lett bekymret - sto pent og ventet mens jeg ryddet vei sånn at vi kom oss fra jordet og inn i skogen. Der suste vi rundt på stier, og han var kjempesøt når han brått satt mulen i bakken og fulgte det jeg regner med var Biloxi-spor fra vi var i samme område bare litt tidligere. Vi fant veien tilbake til jordet og tuslet langsmed kanten et stykke. Når vi kom til en naturlig åpning var Flekkulf helt klar på at han gjerne ville inspisere litt til, og vi fikk testet lydighet og tålmodighet når vi kom til et veldig vått område hvor han måtte vente på signal fra meg før han kunne hoppe fram. Og han var flink! Tilbake ute på jordet var han ganske høy på seg selv og hadde en bitteliten runde med hingstete hoderisting, frambensløfting og fnysing, men det var knapt så jeg trengte gjøre annet enn å riste litt i tauet og lage en brummende lyd, så tuslet han fornøyd og rolig ved siden av meg igjen. Mest opptatt av om han kunne stjele seg en munnfull gress eller fem.
Han er ikke helt på nivå med broder'n, men jammen var dette en herlig tur det og! Frister til gjentagelse!

After the amazing hike with Biloxi, perhaps taking Santee out too wasn't the wisest choice. With his separation anxiety and tendency to get worked up at times, he can be a bit "much". But no, he was so calm and collected as we walked towards the field, that I decided to try a bit of "offroading" with him as well. He was a bit worried, but well behaved, as I cleared our way into the woods, and thrilled when we followed paths, and created our own. For a little while he put his nose to the ground and followed what I think was Biloxis tracks from earlier. We found our way back to the field, and followed its edge until there was a natural opening and lane for Santee to ask if we could take. We did, and as sections were extremely wet I got to test how obedient and patient he could be as I had to check the going and then allow him to follow me, bit by bit. And he was so good! Back out on the field he was a bit high from the experience, with headshaking, lifting his front legs and snorting, but it only took some stern talk and shaking of rope for him to calm down and focus on trying to steal a mouthful or five of grass in stead.
He's not quite as attuned as Biloxi, but this was a wonderful hike too! Tempting to repeat!