Vannet går!

En småtrøtt gjeng i loungen følger med på Sioux som ved halv to-tiden begynner å bli litt mer aktiv og urolig. Etter ca ti minutter legger hun seg ned, og virker mer anstrengt enn hva hun har vært tidligere. Og mens hun ligger - klokken 01.45 - går vannet.

Jeg går ut i stallen og dobbeltsjekker at det vi har sett på den lille sort/hvittskjermen stemmer. Ringer Anne-Lise og snakker beroligende til Sioux mens jeg tar noen bilder og forteller henne hvor flink og tøff hun er. Hun roer seg betraktelig, men det er nok ikke min fortjeneste. Fra å være frustrert og rastløs over ubehag som ikke blir borte virker det endelig som om instinktene tar overhånd og hun *vet* hva det dreier seg om. Anne-Lise dukker opp og bandasjerer opp halen igjen. Også hun merker at Sioux har en helt annen ro over seg. Hun er ikke engang svett igjen.

Fødselen er igang nesten umiddelbart, og det dukker opp først en, og så to høver. Bena er tydelig mørke, og jeg blir med ett overbevist om at det ikke er en pinto på vei. Når begge høvene og litt av bena er ute får jeg på meg en plasthanske og kjenner selv det lille hodet *inne i* Sioux. En helt ubeskrivelig følelse å ta på bebbismulen for første gang. Anne-Lise har fryktet et kjempestort føll, og er glad for å konstantere at det, i tillegg til at alt annet ser normalt ut, er et lite føll slik at sannsynlighetene for komplikasjoner er langt mindre. Hun velger uansett å hjelpe til litt, og trekker forsiktig når Sioux har veer. Sioux er fortsatt rolig, og helt avslappet mellom veene. Det rare er at hun har begynt å småhumre, og humrer hele fødselen gjennom!

Frambena og hodet - som også er helt mørkt - er snart ute. Og Anne-Lise hjelper til så det går raskt å få selve skulderpartiet (mest kritisk for føllet) ut. Hun fjerner hinnen som ligger over hodet og et lite mørkebrunt, vått, krøllete vesen med hengende ører ser opp på meg med et årvåkent blikk. Velkommen Biloxi sier jeg lavt - Biloxi Blue var navnevalget for hingsteføll uansett farge, eller ensfarget hoppeføll - og kunne ikke gitt mer blaffen i at det ikke er en eneste hvit flekk å se. Småen ser seg rundt og virker kjempeaktiv og alert helt fra første sekund. Anne-Lise tar en rask titt under halen og forteller at det er en ung herremann. Bakbena har kommet helt ut innen klokken er 02.07, og Sioux og Biloxi hviler. Men selv mens hun ligger rett ut og puster humrer Sioux, og Biloxi lytter. Etter noen minutter hvor Biloxi får blod gjennom navelstrengen trekker Anne-Lise ham fram til hodet til Sioux og jeg får se det magiske øyeblikket hvor Sioux ser, lukter og smaker på føllet sitt for første gang!

The gang in the lounge are getting pretty tired, but still completely fixed on Sioux on the TV-screen. At about 1.30 AM she seems more agitatated again and lies down. And it looks as if the water breaks. I go out to double check, and indeed it has. So at 02.45 I call the stud manager and then talk to Sioux, who calms down considerably. However, I won't take any credit for that. It's as if the frustration she's felt about the discomfort so far has been exchanged with strong instinct making her more confident with what's going on with her.

The stud manager arrives, and rebandages the tail as the birth is starting. Sioux isn't even sweating, and she's started whinneying in a low low voice. And does this all through the birth. The stud manager has been a bit worried that it might be a huge foal, with the potential complications that implies, however when the hooves and forelegs arrive they're on the small side, making us both more relaxed. I even get to feel inside Sioux, touching the head and muzzle before they appear - quite a feeling! The legs are both dark, so in an instant I *know* that it's not a pinto. And when a dark head appears I'm thrilled to welcome Biloxi. Biloxi Blue being my choice of name for a colt of any colour, or a solid coloured mare. With the sac removed from the head I can see a dark face, the coat wet and curly, hanging ears and the most alert and inquisitive eyes. The stud manager has a look beneath the tail and tells me it's a colt. And I can't get over what a gorgeous face he has!

The birth itself was completely by the book, with Sioux surprisingly relaxed and doing an excellent job. She whinnied throughout, and when Biloxi was out you could see him paying attention. After a few minutes of them both lying down, Sioux resting and Biloxi obviously enjoying being able to stretch his legs, he'd got enough blood through the umbilical cord and was moved up to MLP's head. And I got to watch when she got to see, smell and taste her foal for the first time. Magical!