Vrinskende velkomstkommité

Jeg blir i like godt humør hver gang jeg kommer til hestene. Sioux humrer hun og, men rusler stort sett etter Biloxi i et noe mer makelig tempo. De har det ikke akkurat forferdelig når ikke jeg er der, så da tar jeg det virkelig som et kompliment at de blir så *glade* for å se meg!

Being met by Biloxi - who runs towards me neighing - and MLP - who walks at a more leisurely pace, but while whinneying, is wonderful. Every single time! It's not as if their life without me is horrible, so it's a real compliment that they're that *happy* to see me.