Søteste Biloxi

Ikke bare er han - rent objektivt - en søt ung herre. Han har personlighet som matcher. På søndag var det full fart hele dagen, og etter at alle hadde kommet inn og fått maten sin tok jeg meg en pust i bakken inne i boksen hans. Han gumler høy, men kommer stadig bort med mulen for å si "hei", kosehest som han er. Så stopper han opp i tyggingen og snur seg - bort fra meg - for å klø bakbenet sitt mens han balanserer på tre ben. Jeg ser det er vanskelig å komme til og strekker hånden opp. Og vips, så har han satt ned foten, snudd seg og rygget helt bort til meg. Når han er helt tett på løfter han - langsomt - foten opp og litt ut så jeg skal komme til på innsiden av hasen. Så står han pent og holder benet (og lager fin klømule) til han er ferdigklødd. Da setter han foten forsiktig ned, snur seg og kommer bort og klør meg litt "i lua" som takk før han spiser videre.
Han ser litt bekymret ut på bildet fordi vi ser på hundene Bodil og Pella som lekesloss. Myyye lyd!

Biloxi isn't just - objectively speaking - a sweet looking colt. He has the personality to match. Sunday was superbusy, and after all the horses were in and eating their dinner I sat down to unwind a little in his box. He was eating his hay, but was sociable enough to poke me with his muzzle as if to say "hi, nice to have you here" a few times. Then he stopped eating and turned away from me to scratch his hindleg. I can see it's difficult for him, so I kind of stretch my hand towards him as if to suggest I can help. He puts his leg down, turns his hindquarters towards me, backs up until he's very close and then - slowly - lifts his leg so I can easily access the inside of his hock where he had an itch. I scratch him and he makes a funny face. Then, when he's happy, he puts his foot down ever so gently, turns around, and comes over to scratch my hair a little as thanks before he resumes eating.
He looks a bit worried in the photo because we're watching two dogs playfighting. And there's a lot of noise.