Sioux viser tydelig at hun vil ut, og får være ute flere timer om dagen. Men det er minst like tydelig at det tar på bare å *være*, så når hun kommer inn må hun hvile før hun spiser og får stell. Innimellom vil hun helst at jeg lar henne i fred, mens andre ganger er det åpenbart at hun vil ha både oppmerksomhet og kos. Og jeg gjør som hun vil så langt det er mulig. Det eneste hun virkelig misliker som jeg tvinger gjennom er bandasjene foran. Hun liker ikke bandasjering generelt, men disse hjelper siden hun får tømmerstokkben uten. Så da må hun finne seg i det stakkars...
Sioux very clearly wants to be turned out, and is out for several hours every day. But it's obvious that just *being* takes it out of her, and when I bring her in she needs a bit of a rest before she can eat or be groomed. Sometimes she'd rather be left alone, while other times she wants attention and companionship. I try to do things like she wants as far as it's possible. However, she's never liked having her legs bandaged, but I still do it. The warmth and support help as her legs swell a lot without them on at night. So she grudgingly has to accept me putting them on.
2 comments:
Flinke, tapre Sioux.. :-) Fortsetter å krysse det som krysses kan her, og hååååper at Sutah II kommer velberget til verden!! Nå nærmer det seg jo mer og mer litt tryggere tider også. :-)
Det er rare dager... Men vi håper og håper og håper!
Post a Comment