'Loxi er hvit på nesen

Han er nå en going da. Idag ble Sion tatt inn og leid rett opp til stallen, mens Biloxi og jeg gikk en annen vei. Sion var ikke helt fornøyd med det, men Biloxi bare spisser ørene og løfter hodet - og den snøkledte mulen - som for å si "kult, hvor skal vi?" og bruker ikke et nanosekund på å bekymre seg over hvor kompisen blir av. Han oppfører seg helt fint når vi tusler rundt på kjente marker, og det er hyggelig. Men jeg blir virkelig varm om hjertet når jeg leier ham forbi utegangshoppene og bortover langs en - for ham - helt ny vei uten et eneste spor i snøen. Han viser tydelig at det er litt småskremmelgøy, men nøler ikke og blir merkbart mer lydig og oppmerksom. Det kjennes utrolig bra at han er så trygg og tillitsfull, at han så tydelig stoler på meg.

Loxi the whitenosed pony... Today Sion was turned in at the same time as we went out for our walk, and he was none to pleased with us going in the opposite direction. Biloxi, on the other hand, perks up as if to say "cool, where are we going?" instead of worrying that he's being separated from his buddy. He behaves well when we're walking around in familiar territory, and that's nice. But what warms my heart is his reaction when I lead him onto paths unknown. He's obviously a bit sceptical, but doesn't hesitate and is just more obedient and attentive. It feels great that he's so confident and trusting, and that he so obviously feels that I can be relied upon.