Hestepåsitting!

Nå er snart treningsoppholdet hos Steffen og Malin over, og vi var enige om at det var lurt at jeg fikk sitte på Santee litt, bare så det er gjort og ikke blir en "big deal" for meg fremover. Det gikk kjempegreit, og jeg var enda blidere enn hva selfien fra hesteryggen gir uttrykk for.
Når vi først var i gang så klatret jeg ombord på Biloxi også, men det kjennes så kjent, kjært og trygt at det mest var for å få kjenne selv at han overhodet ikke er noe bekymret når man går av igjen. Og litt for å få enda et bilde som viser hvor GØY det er å ha to ridbare hester takket være den kjempejobben Steffen og Malin har gjort på den tiden de har hatt Santee og Biloxi hos seg.

The stay with Steffen and Malin is coming to an end soon, and we agreed it was a good idea I sit on Santee just a little, just so it's been done and doesn't become a big deal for me. And, of course, it went fine and I was even happier than I look in the horseback selfie.
While we were on a roll I sat on Biloxi as well, which feels so familiar and safe that it was mostly to make sure that he no longer tenses out when we dismount. And also to get another selfie to show just how FUN it is to have two horses who have done so well, and made such great progress, in the weeks Steffen and Malin have been training them.

Turkameratloxi

På tur med SuperLoxi. Han koser seg. Og jeg koser meg. Vi koser oss.

Out hiking with SuperLoxi. He's happy. I'm happy. We're happy.

Dobbelt opp med mosjon

Dette er ikke bare hyggelig, og sunt for hestene, jeg har kjempegodt av alle turene jeg går jeg også. Selv om knærne klager litt hvis det blir for mye klatring, så er det fint at jeg får opp pulsen litt jeg også nå som jeg ikke har tid til å stikke innom noe treningsstudio.

This isn't just nice, and good for the horses, it's great for me too. Even if my knees complain when there's too much climbing, getting my pulse up is essential now that there's no time to go to the gym.

"Barneridning" på Nøklegård

I dag syntes Bilxoi at det var helt greit at jeg satt på, og gikk av, men leiingen var kjeeempeteit. Jeg vet ikke helt hva han synes er mest irriterende, men han går og smånapper litt i Lisbeth og gir klart uttrykk for at det er noe vi ikke forstår eller gjør rett. Han er så enkel å lese, men vi er rett og slett ikke smarte nok til å skjønne helt hva han "sier".

Today Biloxi was happy for me to mount and dismount, but walking around was super-stupid. I don't quite get what he finds most annoying, but he's nipping at Lisbeth and letting us know that there's something we're not understanding or doing right. He's so easy to read, but we're simply not smart enough to get what he's trying to "say".

Rideloxi

Biloxi klarer ikke helt å bestemme seg om det er TEIT eller GØY at jeg skal klatre ombord og sitte på mens han tusler rundt. Men, det viktigste er jo at han stiller seg opp og står pent mens jeg klatrer på, og så ikke blir stresset eller stram i kroppen av at jeg lener meg fram og skal av.

Biloxi can't quite figure out if it's LAME or FAB that I keep climbing on and sitting on him while he has to walk a little. But, the most important is that he stands in place nicely while I climb on, behaves while I'm riding, and doesn't get tense or stressed when I lean forward and when I dismount.

Ombord Biloxi

Da Biloxi hadde vondt ble han veldig skeptisk til avstigning. Det var greit å gå på, men når man lente seg litt fram for å gå av ble han anspent og stresset. Så nå som høvene begynner å bli bra har jeg begynt å jobbe med å løse dette. Så ikke bare går jeg på og av, men jeg lener meg mye fremover - for å klappe eller gi en godbit - og sørger for at Biloxi er trygg på at det ikke skal gjøre vondt. Og, selv om han nok synes at dette er ganske teit så blir han mindre og mindre anspent for hver gang. Hurra!

When Biloxi was in pain he found dismounting particularly stressful. Mounting was OK, but in order to dismount we would lean forward and he would tense up and get stressed. Now his hooves are better I've started working on this problem. So not only do I mount and dismount, I lean forward - eg to give him a pet or a treat - and remind him that it's no longer painful. And even if he finds this pretty boring, there is less tension and stress every time. Yay!

Fretloxi i farta

Biloxi er kjempeglad i meg. Det er jeg overbevist om. Men at Ingrid er en av storfavorittene hans er det heller ingen tvil om. Om han får velge så går han med mulen nær henne hele tiden...

Biloxi adores me. I'm sure. But I'm also convinced that Ingrid is one of his favourite people in the entire world. And if he can choose he'll stick to her like glue...

Koseloxi

Cuddloxi

Gresset på den andre siden av gjerdet

Enda så absurd det virker så er det kjempestas å gresse på tur. Vi går litt mer enn det ser ut, men hver gang jeg stopper for å ta et bilde så finner Biloxi selvsagt en gresstust å spise på/posere med.

Even if it seems a bit absurd Biloxi loves grazing when we're out for a walk. It's not as if that's all we do, but every time I stop to take a photo Biloxi finds some grass to eat.

Kvalitetstid med Koseloxi

Biloxi and I spend some quality time together.

Bursdagsbesøk!

Det er min bursdag, og selvsagt blir den bedre av at jeg får henge litt med de fine hestene mine!

It's my birthday, and of course the day is improved by hanging out with my lovely horses!

På tur med "hunden"

Biloxi er så blid, kontaktsøkende og fornøyd med alt av oppmerksomhet at han er en fryd å ha med seg. Gress er naturligvis kjempestas, men han er faktisk minst like opptatt av at Fru Mor (som tok bildene) og jeg er der, sammen med ham. Finingen!

Biloxi is so outgoing and happy to grab some attention that he is a treat to handle. Naturally, he really enjoys the grazing, but he's just as thrilled that mum (who took the photos) and I are there with him. Such a sweetie!

Beste turkameratloxi

Noen ganger får man så tydelige påminnelser på hvorfor man holder på med hest. Små glimt av det magiske samarbeidet, tilhørigheten og kommunikasjonen. I dag fikk jeg en så solid dose at jeg kan leve på det lenge, lenge...
Biloxi og jeg tuslet ut på tur. Vi var på vei over den lange, smale "broen" over elv og gjørme på vei inn i skogen når det viste seg at den var grundig i stykker. Før jeg rakk å tenke at vi burde snu - og vurdere hvordan i all verden vi skulle få det til - så jeg at Bilxoi hadde andre planer. Så sammen hoppet vi framover så langt vi kunne. Han lengre enn jeg (sprangbetont stamme og fire ben!), først på broen såvidt før han hoppet over på fast grunn. Jeg på en stubbe eller noe, så jeg ikke sank så dypt før jeg hoppet videre. Broen er enda mer herpa, men det ble med heftig gjørmesprut på meg, og et bittelite sår på den ene pipa på ham. Flinkeloxi!
Men dette var bare en "praktisk" del, det var resten av turen hvor Verdens Beste Loxi virkelig fikk skinne. For etter litt bratt nakke og prusting roet han seg helt, og vi var helt i sync resten av skogsturen vår. Han var så våken og vár for mine signaler at jeg knapt holdt i tauet, og for det meste holdt det med verbale signaler. Og bortsett fra at jeg kjenner det på kondisen når det blir mye oppoverbakke storkoste vi oss virkelig, begge to, der vi lekte stifinnere i granskogen litt ekstra lenge før vi rotet oss tilbake til jordet og veien hjemover. Da var han riktig fornøyd og godsliten. Mens jeg var så "høy" på opplevelsen at det var futt nok igjen til en tur med lillebror også...

Sometimes we get reminders why we are "horse mad". Little flashes of the magic that sometimes occurs between us and our four legged friends. Today I got a dose so large it'll keep me going for a long, long time...
Biloxi and I set out for a little hike. As we were crossing the long, narrow "bridge" that covers the riverbed and mud on the way into the woods it turned out to be broken. Before I had time to figure out how in h*ll we could get back, I realised that Biloxi had other plans. So together we jumped forwards, as far as we could. Him somewhat longer than I (he is bred to jump, and has four legs!), me using a stepping stone of sorts, him landing on the bridge, but breaking it, and jumping on until he reached firm ground. Where all I could find was a small scratch on a hindleg for him, and a lot of splashed mud for me. But we made it across!
But this was just problem solving. The rest of the hike provided the magic. It took him a minute or two to relax, but on from that he was so chilled, happy and alert to my every ask that it felt absolutely amazing. All the uphill walking takes it out of me, but we improvised, cutting through the woods and creating our own little paths, having so much fun until we reached the field that leads home. We were both tired and content, but I was on such a high!