En litt spesiell tur

Vi endte opp med å tusle ut på tur alene, så det startet med gressepauser og barnehilsing (det er så hyggelig når Sioux tar seg tid å si hei til ivrige smårollinger som synes hun er kul) før vi tuslet inn i skogen. Sioux var fremover og blid som hun har vært i det siste, men så kom vi til området der vi gikk i myren og jeg tror vi kjente litt på det begge to. Naturligvis red jeg ikke samme stien, men en hvor vi har gått mange, mange ganger, og hvor jeg så flere ferske hovspor. Rett ved en liten bro vi har krysset ofte var det ganske "mudrete" og Sioux stoppet opp. Sto litt og tenkte, så snudde hun, rolig men bestemt for å gå tilbake. Jeg snudde henne tilbake og satt stille. Hun ville ikke tråkke uti den bløte jorden. Siden jeg var helt sikker på at det var trygt sjenklet og smattet jeg til hun gikk. Og stakkars pånnis var spent som en stålfjær. Hadde nesten vondt i magen, men på en, to, tre var vi over og hun pustet litt bedre. Bare 50 meter lenger bort kom vi til et nytt fuktig område, og igjen nølte hun. Men hun stoppet ikke og jeg trengte ikke sjenkle, bare snakke til henne. Og hun gikk rett gjennom, ikke opp på siden mot der det var tørt engang. Etter det var det som hele hesten slappet av, og vi tuslet en fin runde i skogen hvor hun brød seg filla om underlaget var tørt eller vått (med sommeren vi har hatt var det litt av hvert kan man si) og vi riktig koste oss begge to. Det har ligget litt i bakhodet mitt og murret om Sioux kan ha mistet tilliten til meg, men det har hun altså ikke. Herlige hesten!

We ended up hacking out alone today, and started out by grazing and saying hello to some kids who thought she was supercool (and she was very, very nice to them - for her) before heading into the woods. Sioux was just as forward and happy as she's been recently, but then when we came to the area near the swamp where we had our accident I think we both felt it some. I did, of course, avoid the track we followed when she fell in, and stuck to tracks nearby where we've walked lots and I could see plenty of recent hoofprints. Just by a small bridge we've crossed often there was a patch of dark and moist ground. Sioux stopped, stood for a while and then turned, slowly but determinedly, to go back. I stopped her and turned her back, and I could feel her tense up. We just stood for a little while, then I coaxed her on, feeling my stomach drop as I could feel her almost holding her breath as she walked on. Nothing happened, and she relaxed a little. Then we came to a second patch, and though she hesitated, she walked through it with me just talking and petting her. And when we were through I could feel her relaxing and unwinding, and she walked on quite contentedly through dry and wet tracks without missing a beat. I've been a little worried that the accident had eroded her trust in me, so it was wonderful to get this confirmation that we're still OK. She's a trooper!