Farvel?

Tilbake på Bjerke var det dessverre ingen forbedring å spore hos Sioux, men hun var stabil, og veterinæren ønsket ikke å gi opp riktig enda. Jeg var helt forberedt på å si farvel. Snille Gitte møtte meg der og tok noen bilder mens jeg prøvde å gjøre Sioux litt mindre ukomfortabel. Det var godt å bli strøket på, og godt å bli massert i halen og klødd på bena, så da gjorde jeg det. Men etter en stund var det tydelig at hun rett og slett ble sliten av oppmerksomheten, så da trakk vi oss tilbake og lot henne være helt i fred.
Snakket lenge med veterinæren, og var tydelig på at det var hestens beste som sto i fokus, og at han ikke trengte ta hensyn til verken min lommebok eller mitt hjerte. Men at jeg uansett ville være tilstede for henne så mye jeg kunne. Også i forbindelse med en avlivning. Vi ble enige om at jeg skulle reise hjem, og at han skulle ringe dersom tilstanden endret seg.
Å si at han var optimistisk blir feil. Men han var kanskje ikke like sikker som meg. Så Sioux og jeg sa vel i grunn farvel, selv om det jeg sa da jeg gikk var "på gjensyn".

Back at the clinic there was no change for the better, but Sioux was stable and the vet didn't want to give up just yet. I was prepared to say a final goodbye, and my friend Gitte met me there and took the above photos as I was trying to make Sioux a tiny bit more comfortable. Being stroked, having her tail massaged and her legs scratched seemed to calm her, so I did that. But after a while it was obvious that she was tired, and wanted to be alone, so I left her alone.
I spoke with the vet at length, and made it clear that the only priority was the horse, not the state of my wallet or heart. And that I wanted to be there for Sioux. Even if it meant to be there for her final moments. We agreed that I should go home, and that he would call if there were any changes.
To say he was optimistic would be wrong. But he wasn't as certain as I was. I knew it was goodbye, even if what I said when I left was "see you later".

Leietur i regnvær

Sioux har vært stabil siden i går, og trengte absolutt å strekke litt på bena. Selv i regnværet. Ingrid var innom Bjerke for å hente medisin til sin kjære, og knipset disse - litt komiske - bildene av Sioux og meg som deler paraply...

Sioux has been stable, and stabled, since yesterday and needed to stretch her legs a little. Even if the rain was pouring down. Ingrid was at the clinic, and took these - rather funny - photos of Sioux and myself sharing a brolly...

Under og over

Bena til Sioux er mye bedre, men for ikke å stå i gjørme må hun stå i sykepaddock. Og den er så liten at hun beveger seg altfor lite; så da blir det ut på tur! I dag stilte hun seg pent opp ved krakken, så jeg satt på en bitteliten sving før jeg hoppet av og leide igjen. Vi tusler bare rolig, men jeg kjenner allikevel at hun er ganske OK i kroppen, så det er en dobbel opptur.

Sioux's legs are much better, but in order to get out of the mud she's stuck in a tiny paddock and doesn't get to move much, so we go for walks. She asked if I wanted a ride, so I hitched a ride for a few minutes before hopping back off. We only walk slowly, but I can still feel that she's moving pretty good, so it's all good.

Sprek og glad Sioux

Fru Flekk er veldig positiv til turene våre, nesten overraskende sådan. Ikke at hun ikke kan la seg friste med noen munnfuller gress, men hun er absolutt fornøyd med å inspisere både veier og stier. Så lenge det er mykt og godt for høvene så mangler det såvisst ikke på fremdrift, noen ganger må jeg til og med minne henne på at det er skrittetur vi er på.


Sioux seems very enthusiastic about our little hacks, almost surprisingly so. Not that she's not tempted or distracted by grass, but she's very interested in exploring the little lanes nearby. As long as the going is soft she is extremely forward, though not stressed, and at times I need to remind her that we're out for a walk. Not trot.

Første offroadtur i Nittedal

Bortsett fra størrelse (og nå, helse) er Sioux den perfekte offroadponni. Hun stortrives på små og kronglete stier, og foter seg usedvanlig godt. Det var virkelig en fryd å sitte på ryggen hennes og kjenne hvor fornøyd hun var når jeg svingte av skogsveien og inn på en smal sti. Foruten bløte partier, hvor hun har vært forsiktig og skeptisk siden vi gikk i myra, er hun fremover uten å stresse, forsiktig uten å nøle. Og selv de bløte partiene forerer hun uten problemer eller tull, hun bare ser seg litt ekstra godt for. Etter turen fikk hun en lang og god gressepause med vektlettelse, dvs jeg hoppet av og leide, og man kan trygt si at damen var fornøyd.


Except for her size (and now, health) Sioux is perfect for offroad hacking. She really enjoys following the little tracks, and is extremely sure-footed. It was fun to sit on her back and feel her reaction when I asked her to leave the lane to follow a small track. Except for the slightly wet parts, where she's extra careful after our accident, she is forward without stress, and careful without hesitating. After the hack I jumped off and grazed her for a long time, so she seemed well pleased with our outing.

Sioux på tur alene...

Nei, altså, hun måtte bære på meg. Men det er første tur uten Flekkulf tilstede, og - til tross for store jur og åpenbart savn - hun var knallfornøyd med å helt kunne velge vei. Å si at hun langer ut er nesten ingen overdrivelse, for det går unna. Selv i nedoverbakke og på grus. Med stekende hete (rundt tretti varmegrader) kjørte vi minimalt med utstyr og maksimalt med insektsspray, og holdt ut i nesten en halvtime.


Sioux and I went for our first "hack" without Santee present. Her teats are huge, and she's a little sad, but once we were on our way she was extremely forward and enthusiastic. Thrilled to be able to chose exactly where to go. The heat was sweltering, so we sported little equipment and lots of bugspray, and lasted for almost 30 minutes.

Hestepåsitting part deux

Jeg var nesten like spent i dag som jeg var sist. Det kunne jo hende at Sioux var så grei fordi hun ikke forventet at jeg mente det når jeg spurte om å få sitte på. Kanskje var det hele en "misforståelse" hun var klar for å rette opp? I tillegg var jeg spent på om hun ville bevege seg bedre fra starten av, eller om hun faktisk er akkurat så stutt og ujevn i ganglaget før hun har gått seg til. Vel. Sioux er høflig og grei. Men ikke så høflig at hun lar meg holde på som i dag uten å si "glem det" om hun ikke synes det er greit nok å drasse på meg. Jeg klønet nemmelig såpass at jeg var halvveis på, og måtte hoppe av igjen en gang. Jeg tar på meg hele skylden selv om "noen" var mer enn medskyldig. Uansett. Jeg måtte be Sioux stille opp igjen, og det gjorde hun uten å mukke. Litt sukking over hvor dum jeg (og menneskeheten generelt) er takler jeg fint. Og vel ombord kan jeg konstatere at Santee nå var helt kul, ikke stresset Sioux så mye, og hun dermed beveget seg helt OK helt fra start. Hurra!

I was almost as excited today as I was last time. It could be that Sioux didn't quite believe that I really meant it when I asked to ride, and that she was taken by surprise. If so, she would no doubt make the same mistake twice. Also, I wondered whether she would move smoother from the get go, or be just as stiff and uncomfortable this time. She is a well mannered horse, but we got off to such a clumsy start she would have had no problem turning me down. Though not my own fault entirely, I am happy to take the blame as I ended up having to hastily dismount on my first, unsuccessful, attempt. However, she was quite happy to stand again (though I'm sure she was rolling her eyes and sighing) and let me mount properly. Once on board I was happy to confirm that without Santee stressing her she moved fine from the first steps. Yay!

Jeg fikk sitte på!

Det er langt opp, og jeg trenger noe å stå på. Og om Sioux ikke vil ha meg ombord stiller hun seg pent opp med hodet mot meg. Lykke til med å klatre ombord da... Det er ikke fullt et år siden jeg satt på henne sist, og jeg var veldig spent på hvordan hun ville reagere. Særlig når hun stilte seg pent opp ved siden av krakken på første forsøk, og jeg rett og slett ikke kom på. Måtte hente en planke for å få noen ekstra centimeter. Da greide jeg å kreke meg opp. Heller uelegant, men eneste tilskuer var Flekkulf og han ville nok hatt øyne så store som tinntallerkner uansett. Ja. For Sioux var dette ingen big deal. Men Santee har aldri sett på maken!

She's a big horse, and I need a mounting block. And if Sioux doesn't want me on, she just stands with her head closest to me so I can't get on. It's been almost a year since she had anyone on her back, so I had no idea how she'd react. Especially when she stood perfectly the first time I asked, only for me to realize the mounting block was too low. I put a piece of wood on top to give me an extra inch, and managed to get on. Not very elegant, but Sioux didn't seem to mind. And the only one watching was Santee, and he would have been flabbergasted regardless.

Egen bøttemat!

Santee har vært *veldig* frempå når det gjelder mat helt fra starten av. Det Sioux får å spise er ikke farlig for ham, men det er ment for avlshester og unghester fra 3 måneders alder, og noen hakk for tungt fordøyelig for en liten føllmage. Derfor var jeg innom våre venner på Baileys og hentet med meg en sekk "Foal Creep Pellets" som er melkebasert og kan gis fra fødsel og til 3 måneders alder. Egnet for Santee-mager, både pga innhold og at det rent fysisk er lettere fordøyelig. Og selv om mammas mat nok fortsatt er mer spennende så var dette definitivt snaddermat. Så da får han 100-200 gram om dagen, litt avhengig av hvor mye Sioux greier å stjele... Mamma Sioux har nesten fordoblet rasjonen sin siden før fødselen. Da var det ikke plass til stort, men nå er det plass og hun er sulten. Men selv dobbel rasjon er ikke så voldsomme greier; ca 1 kilo Stud Balancer og 2 kilo Stud Mix fordelt på 3 måltider.

Santee has been very interested in food from the start. What Sioux gets isn't dangerous to him, but it's meant for broodmares and youngstock over 3 months of age, and is pretty hard work for his digestive system. So I stopped by our friends at Baileys and picked up a bag of Foal Creep Pellets, a milk based feed which is suitable to give from birth to 3 months. Perfect for Santee's little belly, both due to the content and because it's easier to eat and digest for him. And even if mum's food is more interesting he was still thrilled with this. I only give him 100-200 grams a day to start with, depending on how much Sioux manages to steal... I've almost doubled Sioux's rations from before the birth. There wasn't much room, now there is and she's hungry. But even a double ration isn't all that much; about 1 kilo of Stud Balancer and 2 kilos of Stud Mix split into three meals.

Med grime og håndtak

Vi har ikke startet med noe leietrening, men Santee er allerede vant til at jeg tar av og på grimen, og selv om han ikke får gå med den på annet enn under oppsyn, så har han den på seg på vei ut og inn fra paddock. Som "håndtak" bruker jeg det samme jeg gjorde på Biloxi, et tau som legges i et åttetall rundt kroppen så jeg har kontroll over både fram og bakpart uten å måtte bøye meg så mye. På tur ut kommer det "noen" gledsbukk, men på tur inn merker jeg at det fungerer veldig bra allerede. Han har uten tvil forstått ett og annet om å vike for press. Og han er veldig styrbar og fin. Sioux er Sioux, så henne tar jeg bare grime på og vet at hun tusler pent til stallen, enten foran oss eller ved vår side.
Fru Mor tok bildene.

We've not started to work on leading yet, but Santee is used to the headcollar and though he doesn't wear it unsupervised, we put it on when he's turned out and in. As a "handle" I use the same thing I did Biloxi, a rope in a figure eight around his body, giving me control of his front end and hindquarters without having to bend down. Going out there's quite a bit of bucking, but going in I can tell it's working. He's definitely getting the point of yielding to pressure, and is easy to steer. Sioux, being Sioux, has her headcollar on but makes her own way. I know she'll stay with us.

Mum took the photos.

Kjedekløing

Jeg klør Sioux, som klør Santee. Som nyyyter livet!

I'm scratching Sioux, who's scratching Santee. Who is in heaven!

Du ser kjent ut...

Det var overraskende, men veldig koselig, at Santee og Sioux kom bort for å si hei når de endelig kunne løpe rundt/spise helt på egenhånd. Montro om Sioux egentlig lurte på om jeg gadd være barnevakt så hun fikk spise litt gress...

It was a bit surprising, but very nice, that Santee and Sioux came over to say "hi" when they could finally run around/eat just as they pleased. Perhaps Sioux wanted me to babysit while she ate?

Ut for første gang!

Madeleine hjalp meg med Sioux, Santee fikk på "håndtak" slik jeg brukte på Biloxi, og ut bar det. Først var det veldig skummelt å gå fra halm til stallgulv. Så var terskelen enormt skummel. Den fine grusen utenfor var grei, men det ble bråstopp igjen når vi kom over på gress. Det vil si at Santee stoppet opp hver gang han så at underlaget endret seg. Garantert et overlevelsesinstinkt, men med støtte fra Sioux og en liten dytt i rumpa gikk det greit hver gang, og når vi snudde og gikk tilbake var han merkbart stødigere på foten, og bittelitt mindre skeptisk. Sioux fikk jafset i seg noen munnfuller med gress, men var absolutt mest opptatt av å holde kontroll over poden.

Madeleine helped me with Sioux, Santee got the "handle" on like I used on Biloxi, and off we went. Santee reacted to every change; from straw to stable floor, the threshold out, and from gravel/sand to grass. Must be a survival instinct, but with support from Sioux and myself, and a little push, it all went fine. And on the way back he was markedly more steady on his feet, and a little less sceptical. Sioux managed to grab a few mouthfuls of grass, but was definitely focusing on keeping an eye on her littlest son.

Hestehenting på Holtet

Sioux er akkurat like "vrang og vanskelig" som hun pleier. Om jeg leier Kamila følger Sioux pent etter, selv om det er nødvendig med en pustepause eller to i den bratte bakken.

Katrin tok bildet.

Sioux is as "difficult" as she normally is when turning in. If I lead her friend she just comes along with us, even though she does have to take a breather or two in the steepest section.
Katrin took the photo.

Gnage-assistanse

Etterhvert som smågrener har blitt gnaget bort, og snøen smelter, så blir "tyggeleken" til Sioux og Biloxi mer og mer ustabil. Så da er det jo veldig greit at jeg kan gjøre meg til nytte ved å holde den stødig for Sioux.

As the small branches and snow disappear, Sioux and Biloxis "chewy toy" becomes less and less stable. So Sioux appreciates it when I make myself useful and keep it steady for her.

Katrin knipset bilder/photos by Katrin

iPonies

Man skulle tro det var godis på gang, men hestene er bare veldig veldig fasinert av iPhonen min. Men det er IKKE snakk om at de får sin egen.

You'd think I was handing out treats, but the horses are just very fascinated by my iPhone. But they're not getting their own!

Fru Mor tok bildene

Kort men koselig

Sioux er helt på vippen til å gå ut i svangerskapspermisjon for i år. Men da jeg klatret opp på traktordekket og spurte om jeg fikk sitte på stilte hun seg pent opp for meg. Og så tuslet hun avgårde mens jeg bare nøt å sitte på den varme, trygge ryggen. Selv om det nå begynner å bli litt "spagatbredt". Etter bare noen minutter kom vi til et sted med fin utsikt, der stoppet hun opp og ble stående og se seg rundt en god stund. Så sukket hun, snudde forsiktig (glatt med tynt snølag oppå isen, selv når man har brodder) og tuslet tilbake til stallen. Der stoppet hun pent utenfor og ventet på at jeg hoppet av. Takk for turen Sioux!

Sioux is just about ready to take her pre-natal leave for the year. But when I climbed onto the tractors wheel and asked if I could hitch a ride, she got in place and let me on. Then she ambled off with me just enjoying the feel of her, even if she is wide as a barrel now. After a few minutes we got to a view, where she stopped and just stood for a while. Then she sighed, turned ever so carefully (ice, with a thin layer of snow, which means you have to be careful even with studs in) and walked back, stopping outside the stable to let me get off. Thanks for the ride Sioux!

Stjernetitteren

Himmelen var fantastisk, og når Sioux og jeg gikk en liten kveldstur sammen stoppet jeg stadig opp for å se på stjernene. Og jammen tror jeg ikke Sioux gjorde det samme innimellom. Hun hadde en helt herlig ro, og vi riktig koste oss ute. Men ikke like mye som da jeg sto og klødde henne i over en halvtime etterpå. Var like hvit og brun som det hun er innen jeg var ferdig...

The skies were amazing, and when Sioux and I went for our little walk I kept stopping to look at the stars. And I do believe that Sioux did the same at times. She had the most wonderful calm about her, and we really enjoyed being out. But not as much as Sioux enjoyed me scratching her for well over 30 minutes after. I was as brown and white as she is by the end of it...

Frekkeflekk på tur

Sioux var superkul og lot meg komme på uten problemer selv om det ikke var mange meterne mellom traktordekket jeg sto på og traktordekk i full aktivitet på måkebil på parkeringsplassen. Så tasset vi ned og forbi småttisene som syntes vi var spennende å glo på. Litt videre runder vi en sving før bakken nedover mot beitet. Der "stakk" Sioux. Det vil si at hun ristet litt på hodet, pep fornøyd og jogget i rolig trav ned (!) hele bakken. Heldigvis kom det ingen bukkesprang, for da hadde jeg ikke hatt sjans med varmedress på naken hesterygg... Vel nede tittet vi oss litt rundt før vi snudde og tuslet oppover igjen, og når vi kom tilbake til utegangsstallen møtte vi brøytebilen. Da hadde Sioux store planer om å forte seg forbi, og for å være sikker på at hun ikke gjorde det hoppet jeg av og leide. Veldig mye tyngre enn hva jeg hadde forventet, så selv om det ikke var langt tilbake til stallen ble jeg skikkelig anpusten gitt, mens en fornøyd Sioux skrittet friskt avgårde, og bare hestefniste over tungrumpet tofoting som hverken greide å holde følge eller komme seg på hesteryggen igjen uten noe å klatre på.

Sioux was extremely well behaved when I wanted to get on. Not that it's normally a problem to get her to stand next to the tractor wheel so I can climb on, but normally there isn't a big snow plow working just metres away. We walked down past the youngstock, who found us exciting, and past them came to the long hill down to the pastures. That's where Sioux "bolted". Ie she shook her head, squealed and trotted off happily with me hanging on for dear life. No bucking (thankfully), but I was wearing slippery overtrousers and she wasn't wearing anything but her headcollar, so staying on wasn't exactly guaranteed. However, she behaved impeccably after that. Untill we met the snowplow. I could feel that Sioux was planning on rushing past it, and to be sure she wouldn't I jumped off and led her past it. Great idea, except I had no way of getting back on and had to walk all the way back to the stables in the heavy snow. I could hear Sioux snorting with horsey-laughter at the heavy-arse who couldn't keep up or get back on as I trudged beside her.

Troika

Herlig lys, men ikke like herlig som å kunne gjøre dette med de to flotte hestene mine. Fru Mor tok bildene.

The light is amazing, but not as amazing as being able to do thiw with my two lovely horses.

Mum took the photos.