Det er ikke fritt for at jeg blir i godt humør av at hestene alltid er glade for å se meg. Fru Flekk er så tung imagen nå at hun slentrer, heller enn løper, meg i møte. Fordelen er at junior også tar det litt roligere, slik at jeg kan få "prooet" dem til å posere pent side om side - om enn i dårlig lys - før vi sier hei.
It makes me so happy that the horses are always happy to see me. My Largest Pony is so heavy now that she walks, rather than runs, towards me. The advantage is that My Littlest Pony takes it a bit calmer, so I can "woah" them and get a snapshot of them side by side - if not in the best light - before we say hi.
No comments:
Post a Comment