Det er ikke lange turer vi går på, men det er så mye å se på og lytte til at det føles som utrolig nyttig miljøtrening hver gang. Det som kanskje fasinerer meg mest er hvor tydelig Biloxi er når det er noe han helst ikke vil være med på, og hvor lett det allikevel er å overbevise ham om å bli med meg. Han er bare så tillitsfull og snill at det varmer hjertet. Jeg håper han etterhvert blir enda litt tøffere og får tilbake den herlige utforskertrangen han hadde før kastrasjonen og, i likhet med Sioux, mer enn gjerne valgte en ny og uoppdaget sti.
We don't go for long walks, but there's plenty of stuff to see and to listen to, and it all feels like good training for Biloxi. What fascinates me is how well he "explains" it if there's something he doesn't want to do, or somewhere he doesn't want to go, and yet follows me when I ask him to. I love how trusting he is and hope I don't fail him. I also hope time brings back more of the explorer in him which somehow disappeared when he was gelded.
2 comments:
Håper Trine kan hjelpe dere å putte på den lille ekstra dosen med selvtillit til den unge herren, slik at han uforsker både trær og hinder etterhvert :-)
Og han er virkelig kjekk, det kan ingen ta ifra han ;-)
Jepp. Vi gleder oss til "konfirmasjonsleir"!
Og hvis Biloxi brått måtte bytte navn til noe norsk hadde "Vidvåken" kledd ham godt. Han er så oppmerksom og interessert. Og heldigvis ikke nervøs, selv om han er litt "scheeptisk". :)
Post a Comment