Det var et forferdelig vær i formiddag, men innen jeg kom hadde det klarnet opp nok til at jeg plukket av dekken. Til en forandring var Biloxi så "opptatt" at han ignorerte meg til jeg var helt borte ved ham, og åpnet spenner. Da var han sitt sedvanlige blide jeg, men når jeg senere kom for å hente ham inn for stell og tur må jeg innrømme jeg ble litt glad for at han var noen hakk mer entusiastisk... Hvem blir vel ikke glad når de blir møtt av bukkehoppepipende glad hest som gjerne blir med på eventyr? Vi fikk oss en liten runde gjennom skog, langs vei og gjennom boligområde før vi stoppet på banen en liten stund. Vi møtte jogger (ufarlig), traktor (ufarlig) og syklister (ufarlig), og presenningen han alltid titter på i boligområdet var mye mindre skummel i dag. Men biler bakfra er fortsatt litt ekkelt! På banen travet han litt for meg, og selv om kulene på hode og skulder minsker er de fortsatt store. Dessverre ligger kulen på skulderen slik at den sjenerer en muskel, som igjen gjør at han blir litt "trang" i bevegelsene. Slik det ser ut nå rekker vi nok ikke 3-års testen allikevel. Det er om en måned, så helst skulle han vært i gang allerede, men så lenge han er halt kan han ikke belastes med hopping etc. Veldig veldig triste greier, særlig med tanke på at Sion og han gikk sammen så lenge uten noe skade, og så blir dette "avskjedspresangen"... Det setter en stopper for alt som har med innridningen å gjøre, men tusleturer og lydighetstrening kan vi i det minste jobbe med.
The weather was terrible this morning, but by the time I arrived it had cleared pretty well and I unrugged the horses. Biloxi was, for a change, so occupied that he ignored me until I was by his side. He was his usual sociable self once I was there, but I will admit I was happy to see a lot more enthusiasm when I came back to get him for some grooming and a walk... Who isn't charmed when a horse is this full of joy and so clearly wants to come along for whatever I have planned? We went for a walk in the woods, by the roadside and through our own little suburb before stopping in the outdoor arena.We met a jogger (not scary), tractor (not scary) and cyclists (not scary), and the tarp he's always a bit tense about was much less scary than normal. But cars approaching from behind is still not cool! I had him trot a bit in the arena, and even if the bumps in his face and on his shoulder are diminishing a little they're still big. And unfortunately the one on his shoulder is in such a spot it hinders the muscle from moving smoothly, making him a bit tight. As things are we won't make the test for 3-year olds that we were planning on. It's in a month, and he was supposed to be in training by now, but as long as he's not sound he's not jumping. This is really sad, especially considering he and Sion were together for so long without either being injured, and then this is his "going away present"... It also puts a stop to anything even remotely to do with riding, but we will keep going for walks and working on his manners.
2 comments:
Er det virkelig mulig å være så uheldig som deg og hestene dine?
God bedring!
Timingen suger ja... Men det er "bare" en vondt, ikke noe alvorlig, så han er fit for fight snart. Bare ikke snart nok til å være med på 3-årstesten.
Post a Comment