Ut på tur - retur

Biloxi lastet, som vanlig, helt uten problemer. Men han ble kanskje litt forfjamset når dørene gikk igjen og vi faktisk kjørte langt avgårde. På småveiene rett ved stallen sto han litt urolig, og han ropte mye. Men ettersom veien ble bedre roet han seg, og gumlet fornøyd fra høynettet hele veien ned til Stall Becky. I det vi kjørte inn på tunet begynte han å vrinske igjen. Han sto tildels veldig urolig mens Ingrid, som var reisefølge, og jeg hjalp til med å flytte noen hester. Og når jeg skulle laste Santee sto Biloxi så urolig at minstemann satt på håndbrekket.
Løsningen? Biloxi ble lastet av, roet seg momentant, jeg lastet Santee på null komma svisj, og storebror fulgte etter som om han ikke hadde vært urolig et sekund. Minstemann sto litt urolig med det samme, men fant "sjøbena". Helt til første tunnel. Da bråkte det så vi nesten trodde han hoppet over bommen. Men men han holdt seg på plass, og Biloxi sto helt rolig og gumlet mat, så da fant lillebror ut at det kanskje ikke var noe særlig farlig, og så "kappåt" de hele veien hjem.

Biloxi loaded easily, as usual, but was perhaps a bit perplexed when we closed the doors and drove on for almost 1,5 hour. He stood a bit unsteady on the little roads by the yard, and neighed a lot, but as the roads improved he calmed down, and focused on his eating. Once we arrived at Stall Becky he started neighing again, and stood uneasily while Ingrid, who came along to keep us company, and I helped move some horses. When it was time to load Santee Biloxi was so uneasy that Santee simply wouldn't budge.
The solution? Unloading Biloxi, who calmed down instantly, loading Santee in a matter of seconds, and then big brother following on without delay. Santee started out a bit unsteady, but found his feet within a short time. Except for when we entered our first tunnel and he freaked. However, Biloxi remained calm, eating, and Santee quickly realised that it was nothing to worry about. So he set about eating too. And that's what they did the rest of the way home.