Påsaltpånnis

Jeg skulle kanskje latt som om det lå masse tanker bak dagens aktiviteter. Men sannheten er at det slo meg at jeg kunne se hva Biloxi sa til sal og gjord, og så gjorde jeg det... Salen er en gammel, og superlett, syntetsal som jeg har beholdt nettopp fordi den er super å bruke til saltilvenning. Biloxi snuste litt på den da jeg kom inn i boksen med den. Så ringte telefonen, og helt på autopilot la jeg salen på ryggen hans og festet gjorden mens jeg pratet. Biloxi sto løs i boksen og brød seg filla om hva jeg gjorde. Han snudde seg en eneste gang for å titte på hva jeg hadde festet på ryggen hans, og det var det. Da var han langt mer opptatt av om vi skulle ut på tur eller ei, og det skulle vi jo. Så jeg tok på grime og vi testet salen bortover, oppover og nedover. Og i trav. Bortsett fra at han ristet litt på hodet da vi begynte å trave, noe som ikke trenger ha med salen å gjøre, var det som om det å ha på sal og forholdsvis stram gjord var det mest naturlige i hele verden. Flinkeloxi!

I should pretend that there was a lot of thought behind todays actions. But the truth is that it just struck me that it would be interesting to see what Biloxi thought of carrying a girthed saddle around, so I saddled up... It's an old, very lightweight, synthetic saddle I've kept just for this purpose. Biloxi sniffed it a few times when I entered the box with it, but then the phone rang and I went on autopilot. Putting the saddle on, and then girthing up, while talking. Biloxi was loose in his box, and wasn't even remotely worried. Hardly interested if the truth be told, he only turned to sniff what was on his back once. I put on his halter and we went for a little walk, and except for a shake of the head when I asked for trot (which needent have anything to do with the saddle) he took wearing a saddle for the first time as the most natural thing.