og en tålmodig mamma som kjeder seg. Jeg kan ikke få skrytt nok av hvor fantastisk Sioux er; så rolig og flink i alle situasjoner slik at Biloxi ikke stresser unødig. Hun er glad for oppmerksomhet, stell og kos men deler "alt" med Biloxi. Det er godt å se at han er frisk nok til å være småfrekk og stjele mat (noe hun aksepterer) og bite i henne (noe hun ikke aksepterer). Når jeg kom synes jeg fortsatt han er matt i blikket og ikke 100% tilstede, men han var merkbart mer nysgjerrig og bøs enn igår. Og kjempeklar for å løfte ben eller gjøre stretching for en liten gulrotbit og kløing. Det ble oppholdsvær, og når jeg spurte ga veterinæren meg tillatelse til å ta begge med ut på en bittebitteliten tur ut. Veterinærassistent Anne ble med sånn for å være på den sikre siden, så da fikk jeg tilogmed tatt bilde av Fru Hest & Sønn foran den flotte hovebygningen. Kanskje litt rart å bry seg om å ta bilder i en situasjon som dette, men jeg prøver å tenke positivt og ønsker å kunne se tilbake på denne traumatiske episoden som nettopp det - en episode i Biloxis forhåpentligvis lange og gode liv!Den lille godgutten MÅ slå oddsen og overleve!
Some fresh air for sick lungs and a patient mum who's more than a little bored. I can't praise Sioux enough, she's so wonderfully calm even when she's obviously not all happy, which means Biloxi doesn't get stressed at all. It's great to see that he's healthy enough to steal her food (which she accepts) and bite her (which she doesn't). When I see him I notice that he still lacks a spark in his eye, but he's more curious and *on* than yesterday. And very ready to lift his legs or do stretching exercises so I'll give him treats or scratch him. The rain stopped, and the vet allowed me to take them both out for a short walk. And as I'm trying to remain positive I took the opportunity to take some photos in front of the main building. I hope to be able to look back on these photos and remember a traumatic and difficult - but short (!) time in Biloxis long and healthy life!
He just isn't meant to die yet!
4 comments:
Det er ikke rart å ville ha bilder...bilder er minner, bilder er små fryste øyeblikk som vi kan huske..noen ganger husker vi med et stort smil, og noen ganger husker vi med en klump i halsen.
Og ikke bare for Biloxis skyld, men for din og fordi du om en stund kan se på disse bildene og ikke bare grøsse ved tanken på hvor tøft det var, men også kjenne at du blir litt stolt over Sioux, som står last og brast ved deg og Biloxi uten å gjøre stort ut av det, uten å la noe av alt det hun faktisk syns er ekkelt affisere henne. Den innsatsen du har lagt ned i Sioux får du tilbake nå, i en hest som stoler på deg, og på at det du gjør er det riktige. Disse bildene vil alltid kunne minne deg om det også :)
Gi Sioux en skikkelig klem og en kjempestor gulrot fra en av hennes aller største fans, og si at hun er en skikkelig dame, som blir modig og tøff når det virkelig gjelder :) (for vi ånklie damer kan gjerne hyle opp når vi ser en edderkopp, men vi klarer også å svelge redselen og gå gjennom jungelen full av edderkopper hvis det er viktig)
Guro
Flotte ord fra Guro, jeg henger meg bare på.
Gi henne en stor carrot fra meg.
Let me pray for you, please.
Guro og Christine - takk :)
Marukatsu - Your prayers and good vibes, all the way from Japan, were very strong by the time they reached Biloxi. And as you will know by now they are helping! Thank you!
Post a Comment