220 dager på vei

På bildene er hun riktignok "bare" 217 dager på vei, men det er representativt nok. Jeg ser og kjenner stadig bevegelese, magen er stor og apetitten på grovfôr er noe redusert. Men Sioux er pigg, glad og fin i kropp og ben. Og jeg krysser fingrene for at det er et velskapt lite mirakel til på gang, men at vi denne gangen slipper sykdom og andre skumle ting. Og det er ingen hemlighet at jeg blir ekstra glad om det er en lillesøster som dukker opp. Flekker? Jatakk, men som Biloxi har bevist er det ikke så viktig som folk flest tror. Planen videre er ikke 100% avklart, men det heller mot å forsøke å sette Sioux forsiktig igang for å få henne tilbake i enda bedre form før en evt tredje drektighet med føll i 2011.

Sioux is 220 days gone, and though the photos are three days old they're representative of how she looks these days. I see and feel movement regularly, the belly is growing which means a slight decrease in appetite for forage. But Sioux is happy and healthy. And my fingers are crossed that she'll deliver yet another perfect little miracle, but that we won't have to deal with illness this time 'round. And it's no secret that I'm hoping for a little sister. Colourwise I'm cool, I'd like more white than Biloxi has, but - contrary to popular belief - a solid coloured foal is just as welcome as a pinto. Not sure what the future holds, but am thinking of riding Sioux a little to see if the leg she injured in 2007 holds up, and then perhaps have her covered again in 2010.