Liten æresrunde i dypsnøen

Det er gøy å løpe og leke, men nå når snøen er så dyp merkes det at gutta rett og slett syens det blir for slitsomt. Stakkars Biloxi greide å tråkke seg mens han bakset rundt i snøen - blir mer byks enn galoppering - og skremte oss med blodspor i snøen. Heldigvis var det bare overfladisk, og litt salve var alt som måtte til. Heltmodig som han er sto han pent mens jeg "behandlet" skaden. Og deretter mens jeg "filte litt negler". Han er forøvrig en drøm å leie og håndtere nå, han er merkbart tryggere på feks å gå gjennom en dør eller inn i en bygning han aldri har vært i før enn de andre. Men det betyr ikke at han ikke vrinsker og maser litt inne i sin nye residens, eller er ekstra superdupersosial når jeg kommer. Jentene roper oppenfra, og gutta svarer. Sioux hører ham helt klart også, og står og ser ut av vinduet og ned mot fløyen hans. Men hun svarer ikke.

Playing and running is fun, but with this much snow the colts get tired quickly. Poor Biloxi stepped on himself while jumping (it's not as if they can run normally) through the snow, and scared us by leaving spots of blood in the snow. Luckily it was superficial and needed nothing more than some ointment. Biloxi was brave and stood perfectly while I examined the "wound" and applied the salve. And then for a while longer when I filed his feet some. He's a dream to handle, being noticably more confident than the others when it comes to entering through a new doorway etc. Still, he whinneys with the rest of the boys, especially when they hear the fillies from upstairs. He's also very very sociable, almost a little clingy, when I come to visit and groom him. Sioux seems to hear him, and spends a lot of time looking out her window towards the wing, but she doesn't call out to him.