Snilleloxi og SykeSioux

Lite søvn og mye bekymringer gjør meg glemsk og svimete. Men det går greit å ta inn Biloxi selvom jeg har glemt grime. Og Sioux setter åpenbart pris på at jeg er der for henne... Vi har noen fine stunder hvor jeg blir så rørt av tilliten hun viser meg at jeg nesten glemmer hvilken forferdelig situasjon vi er i. Sioux har så høyt blodtrykk at hun blør neseblod selvom hun har bokshvile og får medisiner. Hjerte og pust er noe bedre, men fortsatt skummelt å lytte til selv uten stetoskop. Leveren sliter og hun har store ødemer (væskeansamlinger). Hun spiser og drikker omtrent ikke og må få intravenøs næring og væske. Kroppen hennes gjør seg klar til fødsel og slimproppen har gått. Om føllet kommer nå har det overhodet ingen sjans til å overleve, og sannsynligheten for at det går galt med Sioux også er stor.

Hardly any sleep and a lot of worries make me forgetful. But leading Biloxi in, even without his headcollar on, is no problem. Sioux shows me immense trust and we have some moments where I almost forget the stress and trauma and just enjoy the connection that I feel between us. However, they don't last long. Her bloodpressure is so high she has a nosebleed, even while on medication and boxrest. Her heart and breathing are somewhat more stable, but still scary to listen to even without a stethoscope. Her liver is working overtime and she as liquid buildup on her body, even though she's hardly eating or drinking and needs nourishment and liquids intravenously. Her body is preparing to foal down even though it's much too early. If the foal arrives now it has no chance of survival, and Sioux's chances aren't too good either.