Makeoverloxi

Det er lett å bli hjemblind, på godt og vondt, men etter å ha sett bildene fra dagens økt tenkte jeg det var på tide å minne dere på hvordan Biloxi så ut i våres. Det øverste bildet er tatt på Santee's fødselsdag i mai, og selv om det ikke viser hvordan han beveget seg og åpenbart ikke var "i orden" viser det hvor usunt tjukk han var. Behandlinger, bevegelse, fôring og trening har virkelig hjulpet og det er fantastisk deilig å se hvor mye bedre Biloxi har det med seg selv nå. Hipp hurra for alle som har hjulpet til, særlig equiterapeut Anneli Øhrn og stalleier Wibecke Jegard!!!

It's easy to be blinded by familiarity, but after seeing todays photos, I wanted to remind you of how Biloxi looked this spring. The top photo was taken on Santee's birthday in May, and even if it doesn't show how he moved and wasn't "right", it definitely shows how extremely obese he was. Treatment, movement, feeding and training has all paid off, and it's a pleasure to see how much better Biloxi is now. A great big thank you to everyone who's helped, especially equitherapist Anneli and yard owner Wibecke!

Farvel!

Det ble sent før telefonen ringte med beskjeden jeg ventet på, men ikke ønsket å få. Jeg hev meg i bilen, og igjen rant tårene i strie strømmer. Framme på Bjerke møtte jeg veterinæren. Han var nok litt bekymret for at jeg skulle være "hysterisk hesteeier" som trengte tilsyn, men jeg beroliget ham med at jeg kom til å holde hodet kaldt. Sioux var åpenbart verre, stram i kroppen, svett og stresset. Hun roet seg da jeg kom, og vi fikk et lite minutt før veterinæren og jeg satt i gang. Sioux fikk stå i boksen, det var helt stille i stallen, og når hun fikk den første sprøyten slappet hele hesten av. Resten gikk veldig pent og rolig for seg. Veterinæren var rolig og dyktig. Jeg holdt roen, og det smittet over på Sioux. Vi klarte å plassere henne slik at hun la seg, sakte og pent, og jeg satt med hodet hennes i armene og strøk henne i pannen mens jeg kjente at hun forsvant... 

Utrolig vondt. Men også litt godt. Å vite at det var det eneste, og rette valget. At alt som kunne prøves og gjøres var gjort. Og at jeg fikk gjøre avslutningen litt tryggere for henne. 

Kvart på tolv, natt til søndag, var hun borte. For alltid.

Hvil i fred Samber Sioux. 

Du har satt store spor i mange hjerter. 

Mitt har knust litt, men på stallen står to store doser hjertemedisin av beste sort; Biloxi Blue og Santee Sioux. 

Takk for 9,5 år med utfordringer, gleder og eventyr. Og to fantastiske avkom!

It was late before the phone rang with the message I was expecting, but did not want to receive. I raced to the clinic, tears streaming down my face. When I met the vet he was concerned I would be "hysterical", but I convinced him I would behave and we entered the stable. Sioux was obviously much worse, her body tight with pain, sweating and stressed. She calmed down when I arrived, so we were allowed a minutes to ourselves before the vet started his work. She remained in her box, and the stable was completely silent. When he gave her the first shot she relaxed, and the rest went as smoothly as these things can. The vet was professional, yet caring. I remained calm, and that rubbed off on Sioux. We managed to place her so that she lay down, slowly, and I sat with her head in my arms, rubbing her forehead, as I felt her disappear...

It hurt so much, but also felt a little good. Knowing it was the only, and right, choice. That everything that could be done had been done. And that I could make it all a little less scary for her.

She passed over a quarter to midnight. Gone. Forever.

R. I. P. Samber Sioux.

You have a place in so many hearts.

Mine is a little broken now, but back at the yard I have two huge doses of the best kind of heart medicine; Biloxi Blue and Santee Sioux.

Thank you for 9,5 with challenges, joys and adventures. And two fabulous offspring!

Farvel?

Tilbake på Bjerke var det dessverre ingen forbedring å spore hos Sioux, men hun var stabil, og veterinæren ønsket ikke å gi opp riktig enda. Jeg var helt forberedt på å si farvel. Snille Gitte møtte meg der og tok noen bilder mens jeg prøvde å gjøre Sioux litt mindre ukomfortabel. Det var godt å bli strøket på, og godt å bli massert i halen og klødd på bena, så da gjorde jeg det. Men etter en stund var det tydelig at hun rett og slett ble sliten av oppmerksomheten, så da trakk vi oss tilbake og lot henne være helt i fred.
Snakket lenge med veterinæren, og var tydelig på at det var hestens beste som sto i fokus, og at han ikke trengte ta hensyn til verken min lommebok eller mitt hjerte. Men at jeg uansett ville være tilstede for henne så mye jeg kunne. Også i forbindelse med en avlivning. Vi ble enige om at jeg skulle reise hjem, og at han skulle ringe dersom tilstanden endret seg.
Å si at han var optimistisk blir feil. Men han var kanskje ikke like sikker som meg. Så Sioux og jeg sa vel i grunn farvel, selv om det jeg sa da jeg gikk var "på gjensyn".

Back at the clinic there was no change for the better, but Sioux was stable and the vet didn't want to give up just yet. I was prepared to say a final goodbye, and my friend Gitte met me there and took the above photos as I was trying to make Sioux a tiny bit more comfortable. Being stroked, having her tail massaged and her legs scratched seemed to calm her, so I did that. But after a while it was obvious that she was tired, and wanted to be alone, so I left her alone.
I spoke with the vet at length, and made it clear that the only priority was the horse, not the state of my wallet or heart. And that I wanted to be there for Sioux. Even if it meant to be there for her final moments. We agreed that I should go home, and that he would call if there were any changes.
To say he was optimistic would be wrong. But he wasn't as certain as I was. I knew it was goodbye, even if what I said when I left was "see you later".

Tilbake til Bjerke

Sioux står i sykepaddock, og hun var det første jeg så da jeg svingte inn på gården. Hjertet mitt sank. Det var noe med kroppsspråket hennes. Jeg bare visste at noe var galt. De to siste gangene hun har vært syk har jeg riktignok vært bekymret, men jeg har vært merkelig trygg på at alt skal gå bra. Ikke i dag. Allerede i det jeg parkerte bilen kjente jeg tårene presse på...
Jeg var en rask tur innom stallen. Sjekket boksen og krybben. Alt var ved det normale; ikke spesielt rotete, og både grovfôr og kraftfôr var spist opp. Tok med meg grime og hentet Sioux, som helt klart ikke var i form. Kristine kom inn med sin hest og var snill nok til å leie på Sioux mens jeg ringte Bjerke og hentet hestebilen som står i "vinteropplag" i låven. Sioux fikk komme inn for å skifte dekken før avreise, og hun la seg umiddelbart ned. Jeg måtte mase på henne for at hun skulle reise seg. Og hun var heller ikke videre interessert i å laste. Men etter snaue 10 minutter var hun ombord og vi på vei. Turen ned gikk greit, selv om jeg storgråt hele veien. Vel framme, bare 50 min fra jeg kom til stallen, tok jeg meg sammen, lastet av og leide inn til undersøkelsesrommet. Når hun fikk av dekkenet var hele magen stor og spent, og det så ut som om hun hadde gått opp enormt i vekt. Hun var svett og hadde tydelige smerter. Så mye at hun sparket ved berøring. Etter en rask undersøkelse konkluderte veterinæren at han ikke kunne diagnostisere, utover "kolikk", ga henne smertestillende og ba meg leie på henne. Det var ingen tvil om at prognsen var dårlig. Sioux ble umiddelbart kvikkere og virket fornøyd med å få strekke på bena i regnværet. Jeg var glad for regnet som skjulte tårene som fortsatt rant...
Tilbake i undersøkelsessalen var det dessverre ingen merkbar forbedring, men de ville la det bero og Sioux ble satt i boks for overvåkning. Jeg reiste tilbake til stallen for å sette fra meg hestebilen, og gjøre det aller nødvendigste for gutta. Der hadde snille Kristine møkket bokser så jeg så over gutta og gjorde raskt klar for dem før jeg reiste tilbake til Bjerke...

The small paddock Sioux is in can be seen as soon as you arrive at the yard. And when I saw her today I could feel my heart sink. There was just something about how she was stood. Something was wrong. When she's been ill recently I've been worried, but very optimistic. Not today. Even as I parked the car I felt the tears coming...
I did a quick check of her box; not particularly messy and her feed was all gone. I fetched her headcollar and went to her, and she was definitely not alright. Kristine arrived and was kind enough to lead Sioux around while I called the clinic and fetched the lorry. Sioux was let in so I could change her rug, and immediately lay down. I had to nag her to get her up, and even more to get her to load. But we were at the clinic just 50 minutes after I arrived at the yard and saw her. The drive there was terrible, not because of her or traffic, but because I was crying all the way, but I pulled myself together when we entered and the vet examined her. Her belly was distended and she was in a lot of pain, for the first time ever I saw her kick out just from being touched. The vet was unable to give a proper diagnosis, except for "colic pain", so he gave her relief from the pain and I walked her in the rain. She perked up instantly from the drugs, and we were both happy to be out and moving. Me with the rain camouflaging my tears... The prognosis was not good.
Back at the clinic there was no radical change, but they wanted to wait for a little while to see if her condition improved. I travelled back to the yard to leave the lorry there, and to make sure the colts were OK. Kristine had been nice enough to muck out for me, so I did the bare necessities and hugged the boys before going back to the clinic.

The (im)patient

Sioux får stå ute i luftegård noen timer, og sultingen før operasjon tar ikke til for alvor før på søndag. Men selv nå som hun ikke sultes får hun bare rundt 3 kilo høy i døgnet, og det er ikke mye for en dame som er vant til fri tilgang og til vanlig spiser rundt 20 kilo på et døgn. Selv om hun oppfører seg pent merker jeg på henne at hun er utålmodig og irritabel.
Jeg prøver å ikke bekymre meg for mye (når hjalp det?), men er oppgitt etter forsøk på å kommunisere med forsikringsselskapet. Saksbehandleren min er dessverre sykmeldt, så nå er jeg "kasteball" mellom ikke spesielt serviceinnstilte kundebehandlere som starter hver samtale med "jeg kan INGENTING om hesteforsikring". Frustrerende, for å si det mildt. Men det viktigste er at Sioux får operasjonen sin, så får jeg bekymre meg over det økonomiske etterpå. Som en av de lite hjelpsomme If-medarbeiderene sa "dyret er ditt ansvar, ikke vårt"... og det er jo sant nok. Merklig at jeg har trodd at jeg var ansvarlig dyreeier ved nettopp å ha veterinærforsikring på hestene.

Sioux gets to spend some hours outside in the paddock, and she's still getting a little food every day. Only about 3 kilos of forage altogether, and that's not a lot compared to the 20+ she normally eats ad lib. She behaves well, but is a little impatient and irritable.
As am I. Though I'm trying not to worry too much (since when did that help?), but trying to communicate with my insurance company leaves me frustrated. My regular contact person is on sick leave, so I keep getting transferred to people who start our conversation with "I know absolutely nothing about horse insurance". The most important thing is for Sioux to have her surgery, and then I can worry about the money later. Like one of the non-helpful insurance people said "the animal is your responsibility, not ours"... true enough, but I did think that having the horse insured was a sign of me taking responsibility...

Optimistisk oppdatering Sioux

Sioux er fortsatt stabil, og veterinærene er svært optimistiske til at det kan gjennomføres kikkehullskirurgi for å fikse problemet hennes. Dette er fantastisk gode nyheter; med denne type kirurgi trenger hun ikke narkose, og brått har hun samme prognose som en hvilkensomhelst annen hest. Det er alltid en risiko ved et slikt inngrep, men hjerte, alder osv teller ikke mot henne. Vi teller derfor ned til mandag, når kirurgen som kan gjøre inngrepet har mulighet for å komme inn. Akkurat nå er Sioux "klinisk frisk" og det er helt nødvendig at hun forblir slik for at de skal kunne operere. Så vi krysser alt vi har av fingre og høver, og fryder oss over noen timer i paddock i oppholdsvær, med travelhester som underholdning.

Sioux is still stable, and the vets are very optimistic that they can "fix" her problem using keyhole surgery. This is fabulous news, as this can be done under local anaesthesia, giving her the same prognosis as any other horse. Though any surgery is a risk, her heart condition and age won't count against her. So, we're counting down to Monday, when the surgeon is available. Right now Sioux is clinically healthy, and it is essential that she remain so for them to do the surgery. So we're crossing fingers, hoping for the best, and that she can enjoy a few hours outside, watching the harness racers train.

Tilbake på Bjerke

Telefonen ringte tirsdag morgen med beskjed om at Sioux ikke var bra. Jobb og planer ble lagt til side, og jeg reiste rett til stallen. Ingen tvil om at Sioux hadde smerter; hun hyperventilerte og svettet. Snill og flink som hun er lastet hun greit, og sto som en dronning. Selv da vi ble stående fast i glatt bakke og måtte trekkes løs av traktor! Resten av turen til Bjerke gikk fint, og vel framme kunne det virke som om noe hadde blitt "ristet på plass" i løpet av turen, som ofte skjer når hester har kolikksymptomer. Det var Ellen som tok oss i mot og undersøkte Sioux denne gangen. I tillegg til lytting, rektalisering og ultralyd fikk hun sonde med parafin rett i magen. Selv om hun var merkbart bedre var det ingen tvil om at Sioux er syk. Og hun ble innlosjert, med drypp, i håp om at tilstanden stabiliserer seg og ikke forverres utover kvelden og natten...

The phone rang Tuesday morning, Sioux was in pain. Work and other plans were pushed aside, and I rushed to the yard. No doubt that Sioux was having some sort of colic, she was hyperventilating and sweating. She loaded without fuss, and stood perfectly, even when we got stuck in a slippery slope and had to be pulled loose by a tractor! The rest of the trip went well, and once at the clinic it would seem that some things had been "shaken back into place" on the ride, as they often do with colic horses. Ellen examined Sioux, and gave her paraffin. Even if Sioux was noticeably better, she is definitely sick, and so she was booked in, and on a drip. Fingers crossed that her condition will stabilize, and not deteriorate, through the evening and night.

Hjem!

Fikk telefon med beskjed om at jeg kunne hente hjem Fru Flekk, så etter jobb bar det rett opp til Nittedal for å hente lastebilen. Ingrid ble med som selskap og kanelsnurreleverandør, men hun hadde ikke akkurat harde jobben som assisterende hestelaster. Sioux sto, tålmodig, og ventet i uteboks. Hun fikk på seg et ulldekken og grimetau, og så var det nesten bare å henge på. Ja, for det er ikke bare lastetrening som gjorde at fruen strenet rett ombord i hestebilen uten så mye som et sideblikk eller nøling, jeg skal ikke juge og si at jeg "sendte henne foran meg" for jeg rakk faktisk knapt å holde følge. Fine damen ville HJEM!
Vel hjemme består dietten av tre runder med "grøt" og begrenset menge grovfôr som kan økes gradvis dag for dag i de neste to ukene. For at Sioux ikke skulle spise opp den lille porsjonen med høy med det samme var jeg slem/smart og hang den utenfor boksgitteret slik at hun fikk tak i bittelitt av gangen fram til jeg gikk for kvelden. Fruen var nok litt frustrert, men mest fornøyd.

Got the call I was hoping for from the vet; Sioux was ready to go home! Picked up the lorry after work, and Ingrid came along for company. But she didn't have to work hard helping with the loading part... Sioux stood patiently waiting when we arrived, and when we put her Thermatex on. But once the lead rope was on she simply aimed for the lorry and self loaded. Though I would love to say I "sent her in ahead of me" it was more a case of me hardly being able to keep up with a horse who wanted to go home, now!
She's on a bit of a diet for the next two weeks, with a wet porridge-style meal three times a day, plus a limited ration of haylage to be increased over time. In order for her not to devour the entire ration in no time I was smart/evil enough to hang the haynet outside the bars until I left for the evening. She seemed more happy than frustrated.

Endelig fast føde!

Etter å kun ha fått drypp siden fredag morgen var det en lykkelig hest som fikk en halvkilo høy i krybba. Dersom systemet hennes responderer bra på maten får jeg hente henne hjem i morgen kveld! Kryss fingrene!

After having nil by mouth, just the drip, since Friday morning, it was a happy horse who was served half a kilo of hay. If her digestive system handles the solid food, I can probably fetch her home tomorrow evening. Fingers crossed!

Oppdatering på Sioux

Til tross for at behandlingen i går hjalp, er det ikke nok. Og pga hjertet er det langt større risiko for Sioux å bli "rullet" eller operert enn hva det ville vært for feks Biloxi eller Santee, slik at veterinæren helst vil unngå det. For å si det nøktert, oddsen for at Sioux overlever narkose er langt under det halve av hva en normalt frisk hest har. Men til tross for noe bedring ønsker ikke veterinær å vente lenger enn til i kveld med å evt "rulle". Etter litt diskusjon ble vi enige om nok en runde med intravenøst adrenalin (Fenylendorphin?) og tvangsmosjonering, for så en sjekk etter 4 timer. Om tarmene ikke var på plass innen det så ble det rulling, med den dødsrisikoen det innebar. Men først fikk fruen en dose smertestillende, for hun hadde helt klart vondt. Pga hjerterytmen hennes er det veldig vanskelig for noen som ikke kjenner henne å måle smerteskalaen hennes. Og det er ikke lett for en veterinær å forholde seg til annet enn det kliniske. Heldigvis er veterinæren åpen for mitt innspill og min "forklaring" på hvordan jeg ser at hun har det vondt.

Er det noe hestehold har lært meg så er det at ingen blir bedre av å bekymre seg i forkant, og at det absolutt er rom for små hverdagsmirakler. Så, med dyrepasser Beate som "dryppsjef" bar det ut på tur. Adrenalinet skal helst gis mens hesten beveger seg, og som i går skal Sioux så helst bevege seg aktivt i trav og galopp i minst 15 minutter etter at dryppet er administrert. Det hjelper både på å fordele adrenalinet dit det skal, og - forhåpentligvis - bokstavlig talt riste innvoller og tarmer tilbake på plass. I dag gikk vi til en del av banen med langt bedre underlag, så det var mindre slitsomt for Sioux å holde koken. Hun brød seg filla om travhester som suste forbi, foran og bak, selv om jeg lot kameraet ligge og var beredt på litt action. Særlig når en av de varme ble veldig varm i toppen av skummel flekkepånnis og ble riktig en håndfull for kusken. Sioux var tildels smertefri, og nøt åpenbart å være ute i solskinn og frisk luft, så da lot hun seg ikke distrahere av en sidelengs-stressa varmblodstravel med tilhenger. 

Etter medisinering og mosjonering ble det en solid dose kløing, og så var det "bare" å vente. Jeg reiste opp til gutta for å stelle dem, og kan ikke annet enn å si at jeg hadde en veldig god magefølelse. Og fingre i kryss....

Ganske nøyaktig fire timer senere ringte telefonen. Veterinæren hadde gått forbi boksen, sett Sioux og "umiddelbart skjønt hva jeg mente" for der sto en helt annen hest. Våken i blikket, blank i pelsen og "så annerledes at jeg hadde trodd det var en annen hest hvis det ikke hadde vært for flekkene". Jepp, hun er lett å lese. En rask undersøkelse viste at det helt klart har skjedd noe med tarmene, de er på vei tilbake på plass. Det betyr naturligvis at Sioux har langt mindre, om noen, smerter. Så hun skal sjekkes på kvelden, fortsatt sultes og stå på drypp over natten, sjekkes på morgenen, og deretter får hun litt mat for å se om systemet takler det. Prognosen er nå god! Hurra!

Despite yesterdays treatment helping some, it's not enough. And due to her heart problems the risk is much, much higher for Sioux if she has to be "rolled" or have surgery, than it would be for eg Biloxi or Santee, so the vet would rather try not to. To put it very bluntly, the odds that Sioux will survive being put under is more than halved from any other normal healthy horse. But, despite improvements, the vet cannot wait any longer than until tonight if she is going to "roll". 

After a bit of discussion we agreed to do another round of intravenous adrenaline (Phenylendorphins?), and forced exercise, before checking her after 4 hours. If the intestines aren't back in place by then, we would have to "roll", even with the high risk of death. 

But firstly, a dose of painkillers for Sioux, as she was - to me - evidently in pain. Due to her arrhythmia, it's extremely difficult for the vet to determine how much pain she is in. But thankfully the vet was happy to listen to me and my explanation of how I could tell.

If there's anything my horses have taught me it's that nothing gets better from worrying in advance, and that there is room for everyday miracles. So, with clinic staffer Beate in charge of the drip, off we went. The adrenaline is most effective if given "on the hoof", and, like yesterday, Sioux is supposed to move actively in a trot or canter for about 15 minutes after the drip is done. This in order to ensure that the drug is dispersed, and also to help - literally - shake guts and intestines back into place. Today we did this on much better going than yesterday, so it was easier for Sioux to keep the pace. 

And she couldn't care less about harness racers in training running around everywhere, even if I did and  put my camera away in order to have both hands free. Especially when one of the horses was very spooked by the big pinto and did a bit of a sideways rumba, sulky and all. However, Sioux was, more or less pain free, and happy to be out in the sunshine and fresh air, so she was on her very best behaviour.

After medicating and exercising I gave her a good scratch, and then all I could do was wait. Which I did with the boys, back at the yard. Must say my gut feeling was good, and I felt ever so much less worried than yesterday. Fingers crossed!

Just under 4 hours later the phone rang. The vet had passed Sioux in her box and stopped in her tracks, seeing a "horse transformed" with alert eyes, shiny coat and "only the colour of her coat in common with the horse that used to stand there". Yes, she is easy to read! A quick exam showed that the intestines are on their way back in their rightful place. This means that Sioux has much less, or no, pain. And if she's fine when they check her tonight, and again tomorrow morning after another night of "nil by mouth" and drip, they will reintroduce solid foods to see if her system copes with it. The prognosis is now good! Yay!

Syk Sioux

Takk og pris for oppmerksomme folk på stallen! Jeg fikk en telefon ved lunsjtider om at alt definitivt ikke var som det skulle med Sioux. Heldigvis hadde Ingrid besøk av veterinær som kunne ta en titt på fruen og konstantere at det nok var kolikk av en eller annen art, og som anbefalte besøk til Bjerke. Sioux fikk en liten dose smertestillende, og jeg suste oppover. Da jeg kom opp var det tydelig at hun hadde "vondt i magen", men hun var våken og pigg nok til at lasting og kjøreturen ned gikk kjempegreit. Vel framme oppførte hun seg som den dronningen hun er, og alt av undersøkelser og foreløpig behandling gikk veldig fint. Hun hadde forstoppelse, og tarmer som har flyttet på seg og lå over milt og nyrer, svært smertefullt, men funnet tidlig nok til at det var ytterst moderate "skader". Gassansamlingen var ikke så stor foreløpig, at man i første omgang ga henne en pose med en type adrenalin. Dette fikk hun gående, og ble etter det sendt ned i rullegropa for å bevege seg aktivt i 15 minutter slik at alt ble tatt opp i blodet og fordelt raskest mulig. Adrenalinet skal - forhåpentlig - få nyrer og milt til å trekke seg sammen, og tarmene til å falle på plass igjen av seg selv. Over natten sultes hun, og står på drypp. Og hun blir sjekket jevnlig. Om vi har kjempeflaks så går alt seg til i løpet av en dag eller to. Hvis ikke er "rulling" et alternativ; da dopes hesten og legges ned slik at den kan veltes, eltes og knas i alle mulige retninger i håp om å få innvoller og tarmer på riktig plass. Tredje alternativ, som egentlig er ganske ukomplisert og vanligvis det andre alternativet er operasjon. Dessverre er dette ikke ikke er et reelt alternativ for Sioux, pga hjerteproblemene hennes. Så vi krysser fingrene alt vi kan for at medisinsk behandling var alt som skulle til, og at hun kan hentes hjem allerede over helgen!

Thank god for attentive people at the yard! Around lunchtime I got a call to say Sioux definitely wasn't looking so well, and as luck would have it Ingrid had a vet there to look at her horse. The vet looked at Sioux, diagnosed some sort of serious colic, gave her something to take the edge of her pain, and recommended that I take her to the clinic. I got there as soon as I could, saw that Sioux was exhibiting every sign of "tummy trouble" and was relieved that she felt well enough to load and travel without a hitch. On arrival at the clinic she behaved impeccably, and everything went very well. She had a slight blockage in a large intestine, and the intestine had moved and lodged above her spleen and kidney causing a lot of pain. It would seem we were early enough for there not to bee too much damage, and the first option was to give her a bag of a type of adrenaline. This was given while "on the hoof", and after she was forced to move around as lively as possible for 15 minutes in order for it to get into the bloodstream and affect her internal organs. The idea is that the adrenaline makes the kidney and spleen contract, giving the intestine more space and allowing for it to move back into place on it's own. She is not given any food, and left on a drip overnight, and checked regularly. If we are extremely lucky things will move in the right direction, allowing for a return home over the weekend. If not they will try "rolling" her; drugging her, putting her in a winch which will allow them to shift, lift and pummel her in order to get her intestines back where they belong. A third alternative, normally the second option, but sadly not an ideal option for Sioux due to her heart problems, is surgery. We keep our fingers crossed and hope that this sorts itself out without "rolling" or surgery, and that she's home in a matter of days!

Bada**

Mildvær, og Santee ble umiddelbart dårlig i magen igjen. Ingen tvil om at det er en bakterie i bakken han ikke tåler. Stakkaren. Heldigvis er almentilstanden upåvirket av magen, og det er all grunn til å tro at han blir 100% igjen så snart vinteren er her for alvor.

Mild weather, and Santee's tummy worsens instantly. No doubt there's a bacteria in the ground that he reacts to. Poor thing! Luckily he's fine in all other aspects, so I expect he'll be 100% again as soon as winter returns.

Stakkars Sioux!

Da Fru Mor kom kjørende så hun masse "action" og antok at det var en hest som ble longert eller trent på ridebanen ved siden av paddocken til Sioux og Biloxi. Men når hun kom ned så hun at det var Sioux som løp og løp og løp. Biloxi hadde åpenbart fått nok action, og sto og spiste, mens Sioux var stresset og skikkelig svett under dekkenet. Hun tok hestene inn, og Sioux klødde sånn at hun formelig klatret på veggene, og hadde ikke ro på seg til å spise. Fru Mor fikk tak i Jochen som ikke kunne komme helt med det samme, og heldigvis roet Sioux seg, litt etter litt. Hun tørket og nøt kløing og litt stell mens Biloxi fikk trent seg litt i skrittemaskinen alene. Maten, som hun først ignorerte, ble etterhvert riktig interessant, og innen Jochen kom var hun nesten "normal". Men siden hun er drektig ble hun sjekket grundig, og hun viste alle tegn til å ha hatt kolikk. Alt var bra med føllet, og Sioux var høyst sannsynligvis på bedringens vei, men hun fikk muskelavslappende mot smerter og boksarrest for resten av dagen. Fru Mor stelte og ordnet etter alle kunstens regler, og Wibecke sjekket henne igjen når hun var tilbake fra Øvrevoll på kvelden, og igjen før lys ble slukket og stallen stengt for kvelden. Heldigvis ser alt bra ut, men jeg kan ikke få takket Fru Mor nok for hvordan hun stiller opp for hestene!

When mum came driving she noticed that there was a lot of "action" by the horses, and assumed that someone was being lunged in the outdoor school next to the paddocks. But when she got down to the horses it turned out it was Sioux running around and around, stressed and dripping wet. Biloxi had given up and was busy eating, but Sioux just couldn't relax. She turned the horses in and contacted the vet, and waited patiently with the horses. Biloxi got to go in the walker, while Sioux dried and calmed down somewhat. After a while the food she'd been ignoring became interesting, and by the time the vet arrived she was almost back to normal. However, she is pregnant so he checked her thoroughly. All was well with the foal, and Sioux showed every sign of having had a colic. She was given a muscle relaxant to relieve pain and put on boxrest for the rest of the day. Mum took care of her as best as she could, and only left when she'd arranged with Wibecke that she would look in on her a few times this afternoon and evening. Happily, she could only report of a happy and healthy looking horse. I can't thank mum enough for what she does for the horses!

Auauauaua!

Stakkars Biloxi! Han hovnet opp så voldsomt at Jochen kom når han så MMS'en jeg sendte for å sjekke om dette var normalt. Noe hevelse er helt naturlig, men dette er dessverre en betennelse og om den ikke går tilbake må han tappes før det sprekker opp. *grøss* Det viste seg etterhvert at han ikke hadde fått den betennelsesdempende medisinen sin som han skulle, så da vet vi ihvertfall hvorfor det skjedde. Så er det bare å krysse fingrene for at det går tilbake av seg selv nå når han igjen får det han skal ha.

Poor Biloxi! He's so swollen that the vet came over when I sent him a photo asking if this was normal. Some swelling is, but this is an inflamation and if it gets any worse he'll have to cut and drain before it bursts. *yikes* It turned out he hadn't been given his anti-inflammatoriy meds, so at least we know why. Fingers crossed it'll recede now he's back on his meds!

Kolikkhest

Sioux lå rett ut da jeg kom og var helt åpenbart dårlig, så jeg ringte Jochen som skulle komme så snart han rakk. I mellomtiden var vi ute på et par tusleturer og hun fikk hvile litt. Formen var veldig opp og ned, i ett øyeblikk virket hun pigg og ville helst spise, i det neste var det graving og klare tegn på ubehag. Matilde og Fighter stilte opp som "leieassistenter". Innen Jochen kom virket Sioux piggere, men hun var ikke frisk med mye luft i tarmer og blindtarm, så hun fikk litt muskelavslappende for å være mer bekvem. Overvåkningskameraet ble satt på, så Eva lett kan sjekke henne iløpet av natten.

Sioux was laying down, and obviously in some pain when I arrived. So I called the vet, who couldn't be there as quick as normal. So I took her out for little walks and also let her rest a little. She was very "up and down"; seemingly fine and wanting food one moment, and showing discomfort and pawing the ground the next. Matilde and Fighter helped me lead her around, and by the time the vet arrived she was feeling better. There was still a lot of trapped air, so she got some muscle relaxant to be more comfortable. The camera in the box was turned on so Eva could keep an eye on her overnight.

Bekymret *oppdatert*

Stutterisjef Eva ringte på morgenkvisten for å fortelle at Sioux har vært mer urolig igjen i natt, og som stor kontrast fra den pigge pånnisen jeg forlot igår kveld var hun veldig sliten og pustet dårligere igjen i morges. Veterinæren kommer, og jeg venter spent på oppdatering.

Sioux var piggere igjen allerede før veterinæren kom. Han har undersøkt og ikke funnet grunn til å være "mer bekymret" enn hva vi allerede er. Føllet er fortsatt i live.

Sioux had a turn for the worse during the night and seems more uncomfortable this morning, so stud manager Eva called to let me know. Am worried as I wait for the update from the vet.

Sioux was more alert even before the vet arrived, and he found no reason to be more worried than I already am. The foal is still alive.

Hvilepuls

Sioux har fortsatt veldig høyt blodtrykk. Jeg filmet ikke når det var som verst, men da blødde hun som sagt neseblod pga trykket...

Sioux's bloodpressure is still very high, but I didn't film when it was so bad that she even had a nosebleed from it.

Føllmage med ødem

Under der føllmagen går inn er det væskeansamling som dekker hele magen og nesten er 10 cm "dyp". Den virker ikke smertefull i seg selv, men ubehagelig nok til at Sioux helst ikke vil berøres der. Så da respekterer vi det, og er takknemmelige for at ødemet minsker litt. Sakte men sikkert.

You can see where the belly with the foal ends, and where the oedema starts. It covers the entire stomach and is about 10 cm "deep". It doesn't seem to be painful in itself, but uncomfortable enough that Sioux prefers not to be touched there, and I hope it recedes in record time.

Vi kjeder oss sammen

Fru Mor fikk knipset et bilde av meg som nesten har sovnet mens jeg sitter og passer på Sioux som er "koblet opp" og får intravenøst. Stutterisjef Eva er utdannet sykepleier og kan alle triks i boken, så jeg begynner å bli utlært når det gjelder skifting av poser og annet praktisk. Og Sioux? Hun er en tålmodig pintoengel.

Mum caught me napping while I was (supposed to be) watching over Sioux who's hooked up to the intravenous line. Stud manager Eva is a certified nurse and knows all the tricks in the book, so I'm beginning to get the hang of chaning bags and other practical stuff. And Sioux? She has the patience of a pinto angel.

Nytt venflon

Dessverre må Sioux igjen ha intravenøst, så da må det settes inn og sys fast nytt venflon. Ikke særlig stas synes pånnis, men hun er sliten og lydig nok til at hun står stille mens Jochen gjør jobben. Og så i timene det tar å få i seg all den medisin og væske hun skal ha. Alt vanskelig gjøres litt lettere av at Sioux er så snill som hun er, og at hun tydelig viser at hun stoler på oss, selv når det vi gjør er ubehagelig for henne.

Unfortunately Sioux is back on the intravenous, and needs a new port. Not much fun as it has to be sown in place, but she's tired and obedient enough that she stands still while Jochen does the job. And then in the hours it takes for the medicine and fluids to reach her system. All the difficult things we have to do are made easier by Sioux being so cooperative, and showing that she trusts us, even when what we do is uncomfortable for her.