Naboer!

Sioux sin oppførsel når jeg kom med Biloxi var helt ubetalelig. Først humret hun og var kjempeglad for å se et "kjent fjes". Biloxi ble helt over seg (på en bebbismåte, ikke på en guttemåte) og følltygget og humret samtidig. Brått skjønte Sioux at det var ham, og da var smileparabolene som kupert bort og humringen ble erstattet med et skikkelig irritert hvin. Og da jeg var så dum/frekk å plassere ham i boksen ved siden av, ja da visste hun ikke sine arme råd. Biloxi var bare lykkelig han. Stor fin boks. Mamma i naboboksen. Meg som klødde litt på ryggen og - trommevirvel - mat. Hva mer kan en kjekk kar som ham ønske seg? Sioux liker ikke rutineforandringer, men jeg merker allikevel at for hver gang vi flytter så virker hun tryggere på seg selv, så det tar nok ikke lange tiden før hun finner seg til rette. Biloxi har stått så mye inne og kjedet seg den siste måneden, så for ham blir nok dette en positiv greie uansett. For fra imorgen får han gå ut i paddock, med masse nytt å se og tenke på.

Sioux's behaviour when I arrived with Biloxi was priceless. She started nickering instantly, thrilled to see a "familiar face". Biloxi was besides himself (in a "mummymummy" way) nickering and foalchewing . Then suddenly Sioux realised that it was him, and her smily face and ears disappeared from view while she snorted and squealed. And when I had the nerve (or was stupid enough) to place him in the box next to hers she didn't know what to do. But Biloxi was just as happy. Big lovely box. Mum next to him. Me scratching his back and - drumroll - food. What more can a little pony ask for? Sioux isn't happy about changes in routine, but still she copes with travelling and moving better and better each time, so I think she'll settle in quickly. Biloxi has been so bored over the last month, so I think any change is welcome. Particularly the one where he gets to go out in a paddock as of tomorrow.