Snøplogpånnis i solskinnet

Jeg var litt tidlig ute, og kjapp (til å være meg) til å gjøre Sioux klar. Så forserte vi snødrever til langt opp på bringen hennes på vei til skogen og brøytede veier. Sioux var ikke så kjempeklar for å trampe gjennom mer dypsnø og videre inn i skogen, så vi holdt oss der traktoren hadde vært. Er noen kilometer å ta av, så vi fikk både travet og galoppert. Pluss skrittet en hel masse hvor vi bare nøt at det fortsatt var lyst og herlig enda klokken var passert middagstid i de fleste hjem. Helt på tampen av turen ble vi overrasket av en travelhest (dvs traverhest i stor fart) bakfra, og Sioux syntes den var riktig skummel. Men ikke mer skummel enn at jeg kunne snu henne og ri mot og forbi hest og vogn sånn at de kunne fortsette i fullfart videre uten en pinto på panseret. Sioux var flink, men det var jammen hest og kusk også. Herlig å møte folk som gidder ta hensyn, da blir alt så mye enklere for alle parter. Hjemover igjen sukket Sioux tungt når hun skuet oppover den siste bakken hvor snødrevene var som verst. "Galopp?" spurte jeg, for det er enklere å løpe enn å gå i sånn snø, og jammen var ikke damen enig så vi formelig kenguruspratt oppover bakken, meg skrattleende og henne med toppede ører. Synd ingen filmet oss, for det må ha vært et syn for guder.

I was early, and (for me) quick to get Sioux ready. Then we plowed our way through chest high snowbanks on our way to the woods. Sioux wasn't too enthusiastic about deep snow after that, so we stuck to the ready plowed lanes. There are a few kilomteters of those, so we got to trot and canter. But mostly we walked, enjoying the sun despite the "lateness" of the hour. Just before leaving the woods we were "ambushed" by a trotter at full speed, pretty scary stuff, but Sioux behaved well. I turned her around and passed the trotter so we were behind it instead and she calmed down pretty quick. Am very thankful she's so sensible, and that the horse and driver were very considerate and let us pass so that they could trot on, and we relax. Makes it easier for everyone. On our way back Sioux let out the deepest sigh when we got to the giant snow banks. "Canter?" I suggested, because it is easier to run than walk through stuff like that, and she agreed. So we bounced onward and upward like to loony kangaroos, me laughing, her with ears pricked. Shame no one filmed us, we must've been a sight to behold!