Den som intet våger...

Bildene lyver litt, for selv om det faktisk gikk helt greit å ri Sioux og ha Biloxi som håndhest tilbake ned til beitet etter stell og mat, så var det ikke fullt så ukomplisert. Han er litt "høyt og lavt". Men nå som de er så gode venner er det hele langt enklere enn hva det har vært før, og jeg regner med at det går seg til mer og mer ettersom vi trener på dette. Sioux er rørende tålmodig og snill med både Biloxi og meg, og Biloxi svimer ikke mer enn at det kjennes trygt. For anldeningen var både (fotograf) Wibecke og Kjetil med siden de allikevel skulle se til hoppene på beitet, men dette er noe jeg tør å gjøre igjen, alene.

The photos do lie a little, because even if riding Sioux with Biloxi in hand back to the field went well, it wasn't quite as uncomplicated as it looks. Biloxi is a bit "all over the place". But now they're friends it's so much easier than it's been before, and I expect it to get even easier as we work on it. Sioux is amazingly patient and kind with Biloxi and I, and Biloxi isn't uncontrollable to the extent where it feels unsafe. I had (photographer) Wibecke and Kjetil with me, as they were checking on the mares anyway, but I feel confident enough to do it again, alone.