Tilbake på kvelden for å fôre sto Biloxi langt unna. Så mens Sioux kunne begynne på bøttematen sto han intetanende og gresset, helt til jeg ropte høyt. Da kom han ruslende, og jeg syntes synd på stakkaren som fortsatt hadde så vondt i foten at han gikk sakte selv når det var mat om å gjøre. Men neida, etter kort tid akselererte han og galopperte glad bort til bøtten. Og meg.
Back in the evening to feed the horses I found Sioux nearby and Biloxi grazing on his own. So while MLP got stuck in he was oblivious until I called him. And as he walked towards me I had time to think that the poor guy still was in so much pain he wouldn't come running towards me like he usually does, before he did just that. Or rather, running towards the bucket. Same difference, he seemed comfortable. Yay!
2 comments:
En sånn reaksjon gjør jo ingenting. Synes filmsnuttene du legger ut er kjempekoselige å se på. Både av flinke Sioux i skrittemaskin og Biloxi her.
Takk Klara. Det er mange øyeblikk jeg gjerne skulle fanget på film, så da er det hyggelig at de få snuttene det blir får andre til å smile også :)
Post a Comment