Gjensynsglede

Sioux og Biloxi står hver for seg nå, og selv om Sioux synes det er greit så synes Biloxi - ikke overraskende - at det er kjeeedeeelig. Da jeg kom på stallen var det ikke den sedvanlige fram med ørene, jogge til porten og kanskje litt humring. Neida, han vrinsket. Høyt og mye. Og var kjempeglad når han eeendelig fikk selskap. Når jeg i tillegg hentet ned Sioux og slapp henne ut til ham var det ikke grenser for hvor lykkelig han var. Og Fru Flekk syntes tydligvis at det var hyggelig hun også, for det var null irritasjon og litt litt glad synkronløping. Jeg var populærsom "fikset"problemet.

Sioux and Biloxi have been separated, and even though Sioux is fine with being alone Biloxi is - not surprisingly - booored. When I got to the yard he didn't prick his ears and meet me at the gate like he normally does, he did that and neighed the whole time. Absolutely thrilled to finally have some company. When I fetched Sioux and let her into the paddock he was beyond happy, as was she. They even did a happy jog together and were obviously content with me having "fixed" the problem.