Oppdatering på Sioux

Til tross for at behandlingen i går hjalp, er det ikke nok. Og pga hjertet er det langt større risiko for Sioux å bli "rullet" eller operert enn hva det ville vært for feks Biloxi eller Santee, slik at veterinæren helst vil unngå det. For å si det nøktert, oddsen for at Sioux overlever narkose er langt under det halve av hva en normalt frisk hest har. Men til tross for noe bedring ønsker ikke veterinær å vente lenger enn til i kveld med å evt "rulle". Etter litt diskusjon ble vi enige om nok en runde med intravenøst adrenalin (Fenylendorphin?) og tvangsmosjonering, for så en sjekk etter 4 timer. Om tarmene ikke var på plass innen det så ble det rulling, med den dødsrisikoen det innebar. Men først fikk fruen en dose smertestillende, for hun hadde helt klart vondt. Pga hjerterytmen hennes er det veldig vanskelig for noen som ikke kjenner henne å måle smerteskalaen hennes. Og det er ikke lett for en veterinær å forholde seg til annet enn det kliniske. Heldigvis er veterinæren åpen for mitt innspill og min "forklaring" på hvordan jeg ser at hun har det vondt.

Er det noe hestehold har lært meg så er det at ingen blir bedre av å bekymre seg i forkant, og at det absolutt er rom for små hverdagsmirakler. Så, med dyrepasser Beate som "dryppsjef" bar det ut på tur. Adrenalinet skal helst gis mens hesten beveger seg, og som i går skal Sioux så helst bevege seg aktivt i trav og galopp i minst 15 minutter etter at dryppet er administrert. Det hjelper både på å fordele adrenalinet dit det skal, og - forhåpentligvis - bokstavlig talt riste innvoller og tarmer tilbake på plass. I dag gikk vi til en del av banen med langt bedre underlag, så det var mindre slitsomt for Sioux å holde koken. Hun brød seg filla om travhester som suste forbi, foran og bak, selv om jeg lot kameraet ligge og var beredt på litt action. Særlig når en av de varme ble veldig varm i toppen av skummel flekkepånnis og ble riktig en håndfull for kusken. Sioux var tildels smertefri, og nøt åpenbart å være ute i solskinn og frisk luft, så da lot hun seg ikke distrahere av en sidelengs-stressa varmblodstravel med tilhenger. 

Etter medisinering og mosjonering ble det en solid dose kløing, og så var det "bare" å vente. Jeg reiste opp til gutta for å stelle dem, og kan ikke annet enn å si at jeg hadde en veldig god magefølelse. Og fingre i kryss....

Ganske nøyaktig fire timer senere ringte telefonen. Veterinæren hadde gått forbi boksen, sett Sioux og "umiddelbart skjønt hva jeg mente" for der sto en helt annen hest. Våken i blikket, blank i pelsen og "så annerledes at jeg hadde trodd det var en annen hest hvis det ikke hadde vært for flekkene". Jepp, hun er lett å lese. En rask undersøkelse viste at det helt klart har skjedd noe med tarmene, de er på vei tilbake på plass. Det betyr naturligvis at Sioux har langt mindre, om noen, smerter. Så hun skal sjekkes på kvelden, fortsatt sultes og stå på drypp over natten, sjekkes på morgenen, og deretter får hun litt mat for å se om systemet takler det. Prognosen er nå god! Hurra!

Despite yesterdays treatment helping some, it's not enough. And due to her heart problems the risk is much, much higher for Sioux if she has to be "rolled" or have surgery, than it would be for eg Biloxi or Santee, so the vet would rather try not to. To put it very bluntly, the odds that Sioux will survive being put under is more than halved from any other normal healthy horse. But, despite improvements, the vet cannot wait any longer than until tonight if she is going to "roll". 

After a bit of discussion we agreed to do another round of intravenous adrenaline (Phenylendorphins?), and forced exercise, before checking her after 4 hours. If the intestines aren't back in place by then, we would have to "roll", even with the high risk of death. 

But firstly, a dose of painkillers for Sioux, as she was - to me - evidently in pain. Due to her arrhythmia, it's extremely difficult for the vet to determine how much pain she is in. But thankfully the vet was happy to listen to me and my explanation of how I could tell.

If there's anything my horses have taught me it's that nothing gets better from worrying in advance, and that there is room for everyday miracles. So, with clinic staffer Beate in charge of the drip, off we went. The adrenaline is most effective if given "on the hoof", and, like yesterday, Sioux is supposed to move actively in a trot or canter for about 15 minutes after the drip is done. This in order to ensure that the drug is dispersed, and also to help - literally - shake guts and intestines back into place. Today we did this on much better going than yesterday, so it was easier for Sioux to keep the pace. 

And she couldn't care less about harness racers in training running around everywhere, even if I did and  put my camera away in order to have both hands free. Especially when one of the horses was very spooked by the big pinto and did a bit of a sideways rumba, sulky and all. However, Sioux was, more or less pain free, and happy to be out in the sunshine and fresh air, so she was on her very best behaviour.

After medicating and exercising I gave her a good scratch, and then all I could do was wait. Which I did with the boys, back at the yard. Must say my gut feeling was good, and I felt ever so much less worried than yesterday. Fingers crossed!

Just under 4 hours later the phone rang. The vet had passed Sioux in her box and stopped in her tracks, seeing a "horse transformed" with alert eyes, shiny coat and "only the colour of her coat in common with the horse that used to stand there". Yes, she is easy to read! A quick exam showed that the intestines are on their way back in their rightful place. This means that Sioux has much less, or no, pain. And if she's fine when they check her tonight, and again tomorrow morning after another night of "nil by mouth" and drip, they will reintroduce solid foods to see if her system copes with it. The prognosis is now good! Yay!