Vallak på vei hjem

Åh, det var deilig å strekke på bena og SE seg litt rundt. Lasting og reisen ned gikk selvsagt kjempegreit med SuperTee!


Oh, how he loves stretching his legs and getting a good look at everything. Loading and travelling home went perfectly with SuperTee!

Under observasjon

Etter operasjoner er det normalt at hestene står til observasjon minst et døgn. Dette i tilfelle de skulle få feber eller andre bivirkninger. Santee er bare blid og fornøyd, særlig når jeg har med gulrøtter og pusser litt skikkelig, men skal stå helt til i morgen. Kjeeedelig.

It's normal that the horses are kept in for observation for at least 24 hours after surgery. This in case they should spike a fever or similar. Santee is calm and happy, especially when I bring carrots and give him a good brush, but isn't going home until tomorrow. Boooring!

Så har jeg to vallaker...

Jeg valgte å kastrere Santee liggende, og heldigvis gikk det hele "etter boken" på absolutt alle måter. Jeg fikk ikke være tilstede under operasjonen, men under oppvåkningen fulgte jeg med. Og i likhet med storebror var han flink og forsiktig når han våknet. Tok det pent og rolig til han var stødig i bena, og da reiste han seg uten problemer. Var kjempefornøyd når han ble kvitt sonden i nesen og tuslet pent ned til stallen. Der fikk han våkne helt, i ro og fred, før han eeendelig kunne få mat igjen etter å ha fastet siden ankomst i går kveld.

I chose to have Santee castrated the way I did Biloxi, under full sedation. I wasn't allowed in during the surgery, which went "by the book" in every way, but was present as he woke up. And like his big brother he took this calmly, was able to be led back down to his box to wake up completely before he could finally have some food. Having fasted since last night seemed to have troubled him more than the surgery...

Santee på tur

Flinke Flekkulf tuslet tillitsfullt inn på hestebilen, sto som en påle (!) hele veien inn til Bjerke. Og det var først etter en liten stund jeg kom på at dette faktisk er aller, aller første gang han reiser alene. Flinkulf!

Santee loaded and travelled without a hitch, and it was only after a little while I realised it was his very, very first time travelling anywhere alone. Such a good boy!

Farvel!

Det ble sent før telefonen ringte med beskjeden jeg ventet på, men ikke ønsket å få. Jeg hev meg i bilen, og igjen rant tårene i strie strømmer. Framme på Bjerke møtte jeg veterinæren. Han var nok litt bekymret for at jeg skulle være "hysterisk hesteeier" som trengte tilsyn, men jeg beroliget ham med at jeg kom til å holde hodet kaldt. Sioux var åpenbart verre, stram i kroppen, svett og stresset. Hun roet seg da jeg kom, og vi fikk et lite minutt før veterinæren og jeg satt i gang. Sioux fikk stå i boksen, det var helt stille i stallen, og når hun fikk den første sprøyten slappet hele hesten av. Resten gikk veldig pent og rolig for seg. Veterinæren var rolig og dyktig. Jeg holdt roen, og det smittet over på Sioux. Vi klarte å plassere henne slik at hun la seg, sakte og pent, og jeg satt med hodet hennes i armene og strøk henne i pannen mens jeg kjente at hun forsvant... 

Utrolig vondt. Men også litt godt. Å vite at det var det eneste, og rette valget. At alt som kunne prøves og gjøres var gjort. Og at jeg fikk gjøre avslutningen litt tryggere for henne. 

Kvart på tolv, natt til søndag, var hun borte. For alltid.

Hvil i fred Samber Sioux. 

Du har satt store spor i mange hjerter. 

Mitt har knust litt, men på stallen står to store doser hjertemedisin av beste sort; Biloxi Blue og Santee Sioux. 

Takk for 9,5 år med utfordringer, gleder og eventyr. Og to fantastiske avkom!

It was late before the phone rang with the message I was expecting, but did not want to receive. I raced to the clinic, tears streaming down my face. When I met the vet he was concerned I would be "hysterical", but I convinced him I would behave and we entered the stable. Sioux was obviously much worse, her body tight with pain, sweating and stressed. She calmed down when I arrived, so we were allowed a minutes to ourselves before the vet started his work. She remained in her box, and the stable was completely silent. When he gave her the first shot she relaxed, and the rest went as smoothly as these things can. The vet was professional, yet caring. I remained calm, and that rubbed off on Sioux. We managed to place her so that she lay down, slowly, and I sat with her head in my arms, rubbing her forehead, as I felt her disappear...

It hurt so much, but also felt a little good. Knowing it was the only, and right, choice. That everything that could be done had been done. And that I could make it all a little less scary for her.

She passed over a quarter to midnight. Gone. Forever.

R. I. P. Samber Sioux.

You have a place in so many hearts.

Mine is a little broken now, but back at the yard I have two huge doses of the best kind of heart medicine; Biloxi Blue and Santee Sioux.

Thank you for 9,5 with challenges, joys and adventures. And two fabulous offspring!

Farvel?

Tilbake på Bjerke var det dessverre ingen forbedring å spore hos Sioux, men hun var stabil, og veterinæren ønsket ikke å gi opp riktig enda. Jeg var helt forberedt på å si farvel. Snille Gitte møtte meg der og tok noen bilder mens jeg prøvde å gjøre Sioux litt mindre ukomfortabel. Det var godt å bli strøket på, og godt å bli massert i halen og klødd på bena, så da gjorde jeg det. Men etter en stund var det tydelig at hun rett og slett ble sliten av oppmerksomheten, så da trakk vi oss tilbake og lot henne være helt i fred.
Snakket lenge med veterinæren, og var tydelig på at det var hestens beste som sto i fokus, og at han ikke trengte ta hensyn til verken min lommebok eller mitt hjerte. Men at jeg uansett ville være tilstede for henne så mye jeg kunne. Også i forbindelse med en avlivning. Vi ble enige om at jeg skulle reise hjem, og at han skulle ringe dersom tilstanden endret seg.
Å si at han var optimistisk blir feil. Men han var kanskje ikke like sikker som meg. Så Sioux og jeg sa vel i grunn farvel, selv om det jeg sa da jeg gikk var "på gjensyn".

Back at the clinic there was no change for the better, but Sioux was stable and the vet didn't want to give up just yet. I was prepared to say a final goodbye, and my friend Gitte met me there and took the above photos as I was trying to make Sioux a tiny bit more comfortable. Being stroked, having her tail massaged and her legs scratched seemed to calm her, so I did that. But after a while it was obvious that she was tired, and wanted to be alone, so I left her alone.
I spoke with the vet at length, and made it clear that the only priority was the horse, not the state of my wallet or heart. And that I wanted to be there for Sioux. Even if it meant to be there for her final moments. We agreed that I should go home, and that he would call if there were any changes.
To say he was optimistic would be wrong. But he wasn't as certain as I was. I knew it was goodbye, even if what I said when I left was "see you later".

Tilbake til Bjerke

Sioux står i sykepaddock, og hun var det første jeg så da jeg svingte inn på gården. Hjertet mitt sank. Det var noe med kroppsspråket hennes. Jeg bare visste at noe var galt. De to siste gangene hun har vært syk har jeg riktignok vært bekymret, men jeg har vært merkelig trygg på at alt skal gå bra. Ikke i dag. Allerede i det jeg parkerte bilen kjente jeg tårene presse på...
Jeg var en rask tur innom stallen. Sjekket boksen og krybben. Alt var ved det normale; ikke spesielt rotete, og både grovfôr og kraftfôr var spist opp. Tok med meg grime og hentet Sioux, som helt klart ikke var i form. Kristine kom inn med sin hest og var snill nok til å leie på Sioux mens jeg ringte Bjerke og hentet hestebilen som står i "vinteropplag" i låven. Sioux fikk komme inn for å skifte dekken før avreise, og hun la seg umiddelbart ned. Jeg måtte mase på henne for at hun skulle reise seg. Og hun var heller ikke videre interessert i å laste. Men etter snaue 10 minutter var hun ombord og vi på vei. Turen ned gikk greit, selv om jeg storgråt hele veien. Vel framme, bare 50 min fra jeg kom til stallen, tok jeg meg sammen, lastet av og leide inn til undersøkelsesrommet. Når hun fikk av dekkenet var hele magen stor og spent, og det så ut som om hun hadde gått opp enormt i vekt. Hun var svett og hadde tydelige smerter. Så mye at hun sparket ved berøring. Etter en rask undersøkelse konkluderte veterinæren at han ikke kunne diagnostisere, utover "kolikk", ga henne smertestillende og ba meg leie på henne. Det var ingen tvil om at prognsen var dårlig. Sioux ble umiddelbart kvikkere og virket fornøyd med å få strekke på bena i regnværet. Jeg var glad for regnet som skjulte tårene som fortsatt rant...
Tilbake i undersøkelsessalen var det dessverre ingen merkbar forbedring, men de ville la det bero og Sioux ble satt i boks for overvåkning. Jeg reiste tilbake til stallen for å sette fra meg hestebilen, og gjøre det aller nødvendigste for gutta. Der hadde snille Kristine møkket bokser så jeg så over gutta og gjorde raskt klar for dem før jeg reiste tilbake til Bjerke...

The small paddock Sioux is in can be seen as soon as you arrive at the yard. And when I saw her today I could feel my heart sink. There was just something about how she was stood. Something was wrong. When she's been ill recently I've been worried, but very optimistic. Not today. Even as I parked the car I felt the tears coming...
I did a quick check of her box; not particularly messy and her feed was all gone. I fetched her headcollar and went to her, and she was definitely not alright. Kristine arrived and was kind enough to lead Sioux around while I called the clinic and fetched the lorry. Sioux was let in so I could change her rug, and immediately lay down. I had to nag her to get her up, and even more to get her to load. But we were at the clinic just 50 minutes after I arrived at the yard and saw her. The drive there was terrible, not because of her or traffic, but because I was crying all the way, but I pulled myself together when we entered and the vet examined her. Her belly was distended and she was in a lot of pain, for the first time ever I saw her kick out just from being touched. The vet was unable to give a proper diagnosis, except for "colic pain", so he gave her relief from the pain and I walked her in the rain. She perked up instantly from the drugs, and we were both happy to be out and moving. Me with the rain camouflaging my tears... The prognosis was not good.
Back at the clinic there was no radical change, but they wanted to wait for a little while to see if her condition improved. I travelled back to the yard to leave the lorry there, and to make sure the colts were OK. Kristine had been nice enough to muck out for me, so I did the bare necessities and hugged the boys before going back to the clinic.

Hjem!

Ingen komplikasjoner har oppstått, så jeg fikk hente hjem Sioux i dag. Vet jammen ikke hvem som var gladest av meg og gutta (som hørte hestebilen og kom løpende for å sjekke hva som skjedde). Men gladest av oss alle var Sioux! Hun fikk stå i sykepaddock, med utsikt, høy og lunkent vann, og var så blid som en sol. Og bra er det, for sol trenger vi...

There have been no complications, so I was allowed to bring Sioux home today. I don't know if the boys or I was happier (they heard the lorry and came running to see what was going on). But happiest of us all was Sioux! She got to be outside, in the tiny paddock with a view, hay and tepid water. 

Bandasjefri

Den store "plasterlappen" er av, og jeg kan 1 - se akkurat hvor hun ble åpnet og stiftet, og 2 - klø bort blodrester og gufs som Sioux har irritert seg over.

The big "bandaid" is off, and I can 1 - see where she was cut and stapled, and 2 - scratch away the blood and goo that's been bothering Sioux.

Klø-besøk

Åh, det klør overalt. Særlig der hun er barbert og rundt sårene. Og på bena. Og på rumpa. Og på nakken. Og i ansiktet. Overalt!

Sioux itches all over. Especially where she's been shaved and around the incisions. And on her legs. And on her bum. And on her neck. And in the face. All over!

Dagen derpå

Det var en helt annen hest jeg hilste på i dag. Våken og opplagt, knallfornøyd med at hun får greit med mat og gulrøtter. Og veldig, veldig glad for at jeg hadde god tid til å klø!

Today was a totally different horse. Awake and alert, happy to have more food and carrots. And very, very pleased that I had time to scratch her all over!

Reisen til nyremiltbåndet

Om jeg var litt nervøs? Det kan du banne på. Så det var utrolig deilig med telefon fra Bjerke om at operasjonen var vellykket og Sioux gjerne kunne få besøk. Først hilste jeg på damen, som var våken, men litt uttafor og mellomfornøyd med livet der hun sto med barbert bakpart og stor "plasterlapp" over de tre små hullene de hadde laget for kamera og "armer". Så viste Lars meg hva de hadde gjort, og hvordan. Superinteressant, og jeg var knallfornøyd med å få bildene over som viser hva de gjorde; først fører de inn et kamera og "sonderer terrenget". Mye man ikke kan se på ultralyd og som kan endre planer underveis. Men, som det øverste bildet viser (blålig milt til venstre og rosa nyre til høyre) så var det ingen skader, arrvev eller annet som kunne vanskeliggjøre prosessen. De førte inn et sammenrullet nett, festet det først til nyren og deretter milten for å forhindre at tarmen kan sette seg fast i mellomrommet igjen. Når nettet er på plass blir det "spylt" med blod (dette så litt eklere ut) for at det raskest mulig skal danne seg vev. Med vellykket operasjon blir fruen stående til observasjon ut uken, og hvis hun ikke får feber eller problemer knyttet til avstøtning eller annet så kan hun reise hjem. Hjemme blir det boks og sykepaddock til stiftene kan fjernes om to uker, og deretter rolig "opptrening" med leiing i ytterligere to uker før hun skal til kontroll. Hun får medisiner og monitoreres blant annet ved at man tar temperaturen hver morgen, men alt i alt er det en veldig ukompliert rekovalensens. Særlig i forhold til tradisjonelle inngrep. Hurra for kikhull!

Boy was I nervous today. But my gut feeling was good, and verified by the call from the animal hospital. The operation was a success, and I could come visit Sioux and the surgeon. First I said "hi" to Sioux. She was awake, but a bit tired and not too thrilled with having been shaved and drugged with a huge "bandaid" over the three small holes they'd made for the camera and "arms". The surgeon showed me what they'd done; first entering a camera through a small incision to check that everything was in order before making incisions to enter the little arms and net. An ultrasound won't show everything, but there were no additional problems here. The top photo shows the spleen (blue on left) and kidney (pink on right) and the little "valley" between them where the intestine has been getting stuck. What they did was insert a rolled up net, fastening it to the kidney and then spleen, creating a barrier between the two. This was then flushed with blood (not as attractive looking) in order for it to create live tissue as fast as possible. With successful surgery Sioux is kept for observation to the end of the week, and if there are no complications she can go home to be on boxrest (in and out, as we have the tiny paddocks available) . I can remove the staples two weeks after surgery, at which time she can be walked in hand as well. After another two weeks we go to the clinic for a proper check. She gets medication and her temperature is monitored, but all in all it's a very uncomplicated convalescence, especially in contrast to after traditional surgery. Viva la keyhole!

Nesten normal dag...

Sioux fikk stå i paddock til jeg kom, og så ble det stell og en moderat mengde mat. I morgen blir det operasjon, så dette er siste rasjon mat før hun sultes. Sioux er ikke den mest kosete hesten jeg har, men i dag var det som om hun skjønte at det var viktig for meg med litt kvalitetstid, så da ble det en fin liten stund før stallen stengte og jeg måtte gå. Samme tid i morgen er operasjonen overstått...

Sioux was turned out until I arrived, and came in to a good groom and a moderate amount of food. A semblance of normalcy, as this will be her last ration of food before being starved for the surgery tomorrow. Sioux isn't my most contact seeking horse, but she must have realised that I needed some special time with her, so we had a moment before the stable was closed and I had to leave. At this time tomorrow, the surgery will be over...

The (im)patient

Sioux får stå ute i luftegård noen timer, og sultingen før operasjon tar ikke til for alvor før på søndag. Men selv nå som hun ikke sultes får hun bare rundt 3 kilo høy i døgnet, og det er ikke mye for en dame som er vant til fri tilgang og til vanlig spiser rundt 20 kilo på et døgn. Selv om hun oppfører seg pent merker jeg på henne at hun er utålmodig og irritabel.
Jeg prøver å ikke bekymre meg for mye (når hjalp det?), men er oppgitt etter forsøk på å kommunisere med forsikringsselskapet. Saksbehandleren min er dessverre sykmeldt, så nå er jeg "kasteball" mellom ikke spesielt serviceinnstilte kundebehandlere som starter hver samtale med "jeg kan INGENTING om hesteforsikring". Frustrerende, for å si det mildt. Men det viktigste er at Sioux får operasjonen sin, så får jeg bekymre meg over det økonomiske etterpå. Som en av de lite hjelpsomme If-medarbeiderene sa "dyret er ditt ansvar, ikke vårt"... og det er jo sant nok. Merklig at jeg har trodd at jeg var ansvarlig dyreeier ved nettopp å ha veterinærforsikring på hestene.

Sioux gets to spend some hours outside in the paddock, and she's still getting a little food every day. Only about 3 kilos of forage altogether, and that's not a lot compared to the 20+ she normally eats ad lib. She behaves well, but is a little impatient and irritable.
As am I. Though I'm trying not to worry too much (since when did that help?), but trying to communicate with my insurance company leaves me frustrated. My regular contact person is on sick leave, so I keep getting transferred to people who start our conversation with "I know absolutely nothing about horse insurance". The most important thing is for Sioux to have her surgery, and then I can worry about the money later. Like one of the non-helpful insurance people said "the animal is your responsibility, not ours"... true enough, but I did think that having the horse insured was a sign of me taking responsibility...

Optimistisk oppdatering Sioux

Sioux er fortsatt stabil, og veterinærene er svært optimistiske til at det kan gjennomføres kikkehullskirurgi for å fikse problemet hennes. Dette er fantastisk gode nyheter; med denne type kirurgi trenger hun ikke narkose, og brått har hun samme prognose som en hvilkensomhelst annen hest. Det er alltid en risiko ved et slikt inngrep, men hjerte, alder osv teller ikke mot henne. Vi teller derfor ned til mandag, når kirurgen som kan gjøre inngrepet har mulighet for å komme inn. Akkurat nå er Sioux "klinisk frisk" og det er helt nødvendig at hun forblir slik for at de skal kunne operere. Så vi krysser alt vi har av fingre og høver, og fryder oss over noen timer i paddock i oppholdsvær, med travelhester som underholdning.

Sioux is still stable, and the vets are very optimistic that they can "fix" her problem using keyhole surgery. This is fabulous news, as this can be done under local anaesthesia, giving her the same prognosis as any other horse. Though any surgery is a risk, her heart condition and age won't count against her. So, we're counting down to Monday, when the surgeon is available. Right now Sioux is clinically healthy, and it is essential that she remain so for them to do the surgery. So we're crossing fingers, hoping for the best, and that she can enjoy a few hours outside, watching the harness racers train.

Leietur i regnvær

Sioux har vært stabil siden i går, og trengte absolutt å strekke litt på bena. Selv i regnværet. Ingrid var innom Bjerke for å hente medisin til sin kjære, og knipset disse - litt komiske - bildene av Sioux og meg som deler paraply...

Sioux has been stable, and stabled, since yesterday and needed to stretch her legs a little. Even if the rain was pouring down. Ingrid was at the clinic, and took these - rather funny - photos of Sioux and myself sharing a brolly...