Biloxi blåtimen

Når jeg har tid er det fint å ta gutta ut én og én, for miljøtreningens skyld. I dag hadde jeg ekstra store planer og tok med hodelag til Biloxi. Og hjelm til meg. Det blåste kraftig, og Veslebrunen fikk strekke både på ben, hale og nesebor mens han danset rundt på stive ben, bukket og pep. Men når jeg stilte meg på oppstigningskrakken tuslet han fornøyd bort til meg og var helt rolig når jeg tok på hodelag (med  hackamore, så ikke noe bitt). Først trente vi en god del på å stå pent på plass, mens jeg strøk, klødde og lente meg over, la benet *på* ryggen og rumpa hans og så videre. Og så satt jeg meg opp, og gikk av et par ganger fra hver side mens han bare sto pent og stille. Siste gangen ba jeg ham gå et par skritt slik at jeg hoppet av ned til bakken i stedenfor å gå tilbake på krakken. Han er så rolig, fokusert og flink. Og det ble ekstra imponerende satt i perspektiv av at han gikk rett tilbake til å bli bukkepipesprettelox med høy hale og store nesebor med det samme jeg tok av hodelaget igjen. Ja, for det er jo veldig skremmelt med vind!

When I have the time I like taking the boys out one at a time. And my plans today included bringing a bridle for Biloxi, and a hard hat for me. It was really windy, and he was extremely fresh; bucking and squealing with flared nostrils and his tail carried high. But when I stepped onto the mounting block he came over and was calm while I put on the bridle (a hackamore, so no bit). First we practiced standing properly with me petting, scratching, leaning and putting my leg *onto* his back and rump etc. Then I mounted, and dismounted, a few times from each side while he just stood still. The last time I asked him to walk a few steps so I could dismount down onto the ground. He is so calmed, focused and good. And I was even more impressed with him when, after I removed the bridle, he went straight back into overdrive; racing around, bucking, squealing and snorting, seemingly very frightened by the wind.