Pøseplaskevær

Inntil kneet til Sioux er røntget imorgen skal hestene stå så i ro som mulig, dvs inne og i gruspaddock nære stallen. Ikke akkurat stas, og enda mindre når himmelen åpner seg og regnet plasker ned. Tenkte å knipse noen bilder, og tasset ned til hestene, godt beskyttet av min digre paraply. Som sist regnværsdag var jeg veeeldig skummel. Sioux skjønte så godt som umiddelbart at det var meg, så etter ett raskt blikk var hun helt rolig. Biloxi derimot fikk tinntallerkenøyne, flaggstanghale og mye luft i nesa der han trippet unna, hellig overbevist om at et hestespisende monster var på vei. Og det varte minst ett minutt før han dukket hodet under for å hilse og - igjen - oppdaget at paraplyen gir ly for regnet. I teorien kunne det vært strålende miljøtrening, men i praksis var det rimelig vanskelig å få tatt bilder med en 400 kilos fotoassistent som forsøkte å snike seg inn under paraplyen hele tiden. Noen ble det dog, og særlig synes jeg det er litt godt og rart å se de to stå side om side. For det første er Biloxi så stor. For det andre er forholdet dem imellom utrolig hjertevarmende. De er sin egen lille miniflokk, og helt klart *familie*!

Until the knee has been x-rayed Sioux and Biloxi are on house-ish arrest; stabled or in one of the gravel paddocks close to the stables. Not all that fun, particularly when the skies open and rain starts pouring. I decided to take some photos, and sheltered under my huge brolly. Very scary looking, just like last time. Sioux only glanced up at me before calming down, while Biloxi was all big eyes, flagpole tail and trumpet nose as he pranced away, convinced the umbrella would devour him as well as me. And that lasted for all of a minute, and then he ducked his head under to say hi and re-discovered the shelter and comfort. Great training for him, but not so great for me when I'm trying to take photos. Still, I got a few shots and quite like the ones of them standing side by side. It shows how big Biloxis gotten, and also the connection between them.