Før "ombordstigning"

Trine mener at Biloxi er klar, og ber meg ta med hjelm når jeg kommer på besøk. Så da gjør jeg det. Jeg stoler 100% på Veslebrunen og 110% på Trines evne til å lese ham. Først gjør hun et par øvelser for å vise hva hun har gjort, og hva hun vil at jeg skal gjøre. Og så gjør jeg det, etter beste evne. Hun er noen år yngre, kilo lettere og merkbart sprekere og smidigere. Men når Biloxi ikke bryr seg, så gjør ikke jeg det heller. Jeg halvveis sto i bøylen, og halvveis lå over ryggen til Biloxi mens jeg pratet og berørte (les: klødde) ham overalt. Forfengeligheten har blitt langt mindre med alderen, men jeg er takknemmelig for at fotograf Irene ikke bare tok bilder av rumpa mi, selv om hun lo godt av den...

Trine thinks Biloxi is ready, and asks me to bring my hard hat when I come visit. So I do. I trust Biloxi 100%, and Trine and her ability to judge the situation 110%. First, she shows me a little of what she's been doing, and what she wants me to do. Then I do it, sort of. She's quite a few years younger, pounds lighter and noticeably fitter and more agile. But when Biloxi doesn't care, I don't either. I half stood in the stirrup, half lay across Biloxis back while talking and touching (ie scratching) him all over. Though my vanity has diminished with age I am very grateful that photographer Irene didn't just focus on my behind, even though it did make her giggle...